Gjennom hullet i Sierra Bernia

I Sierra Bernia, fjellet som ligger like nord for Altea, er det - i tillegg til borgen fra Philip 2. tid, også en naturlig tunnel som går gjennom fjellet. En av de mest populære turene i Sierra Bernia er en rundtur som går fra Bernia - på nordsiden av fjellet - opp og gjennom hullet (som vi kaller denne tunnelen), langs fjellet til borgen og tilbake via stien vi bruker når vi går den kortere turen fra Bernia og opp til borgen. Turen er ca 9 km lang, den er godt merket og en kan godt gå der med gode sandaler. Som så ofte ellers har jeg har plukket bilder fra forskjellige ganger vi har gått denne turen.


Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har skrevet om denne turen tidligere, for vi har gått den mange ganger. Det er en av de turene vi tar med oss familie og venner for å gå. Når vi skal gå gjennom hullet, kjører vi og parkerer på samme måten som beskrevet i turen til borgen. Bildet under viser oss når vi står nede ved turinformasjonen like ved parkeringsplassen.

 

Turen starter ved Bernia og en følger pilen til venstre nede. Dette er langs veien.

Når en skal gå den korte turen opp mot borgen, går en inn stien rett fram ved siden av informasjonsskiltet. Men når en skal gjennom hullet, går en til venstre bortover veien foran fjellet i retning havet - se bildet nedenfor.

Langs den første delen av veien er det vinmarker på sidene. Men dette avtar litt etter litt. Det er noen få hus på begge sider av veien til å begynne med.

 

Etter et stykke - og etter at det har gått et par veier opp til høyre, kommer en til en liten vei som går opp til høyre, og der er det en kilde med en spring hvor en kan tappe vann. Her skal vi opp. Vi har drukket av dette vannet uten at det har medført noen problemer. Til venstre for kilden går det en liten trapp opp som en skal følge videre (trappen kan såvidt sees på bildet).

Det er stort sett ingen steder hvor en kan velge mellom stier. En skal hele tiden ha samme retning langs fjellet, og stien skrår jevnt oppover slik at en kommer nærmere og nærmere toppen. Underlaget varierer litt og noen ganger går en mellom litt større steiner som vist ovenfor.
Overhenget - som vises nedenfor - kan en se på lang avstand. Stien går helt innunder her. Utenfor er det mye bjørnebærkratt som en bør være forsiktig med. 

Det er kun et sted på turen hvor det kan være en liten utfordring å gå. Det er et sted hvor vi klatrer rundt en sten - se bildet under. Det er gripemerker i steinen slik at det går greit. Men jeg har en mistanke om at det også går an å gå litt opp til høyre på dette stedet og ovenfor disse steinene.

Stien blir igjen mer tydelig, og etter en stund kan en se et litt stort tre helt oppe mot fjellet. Det er innenfor dette treet at åpningen til hullet er.

Treet som markerer hvor i fjellsiden tunnelen begynner

Fra denne siden ser hullet relativt uanselig ut.

Det er ofte geiteflokker i Sierra Bernia. Vi har stort sett sett dem alene, men også i følge med gjetere. På den ene turen som bildene under er hentet fra, var det bilder både før vi gikk gjennom hullet (altså på nordsiden) og på sydsiden. De står ofte helt innunder fjellet eller på små hyllet et stykke oppe. 

Det tar bare noen få minutter å komme seg gjennom hullet. Noen sier at de setter seg på baken, men min erfaring er at det går godt an å komme seg gjennom på huk. Men det kan være en fordel å ta av seg en sekk for ikke å henge fast. Etter en liten stund kan en se lyset fra den andre siden, og da begynner takhøyden å øke også. Det er et fantastisk syn som møter en når en nærmer seg åpningen. På bildet under ser en Sierra Helada i bakgrunnen og eføyen som henger nedover fjellet i huleåpningen. En får en følelse av å være i en katedral på grunn av høyden inne i åpningen. Dette får en et visst inntrykk av på den andre bildet under.

Det går alltid an å forbedre bildene en tar inne fra hulegangen.

Utenfor hulen er det ofte passende å raste mens en beundrer utsikten.

Deretter er den vanlige ruten å gå langs fjellet mot høyre for å nå borgen og gå ned derfra. Stien er merket og den er relativt lett å finne. Den generelle regelen er at dersom du er i tvil, så skal du ta det øvre alternativet. Hvis en har studert fjellet nøye på forhånd, vil en se at det er et område litt lenger nede som er ganske bratt.

Geiter som har klatret opp så høyt de kan

 

En går stort sett gjennom en ur og innimellom er det litt klatring.

 

Når en nærmer seg borgen, blir det frodigere, og det er spesielt masse tistler der. Disse vakre her ble foreviget en gang i siste halvdel av juli.

 

Så er vi på borgen igjen, og turen går ned samme vei som en går når en tar den vanlige turen mot borgen. 

 

Hvis en kommer seg tidsnok ned er det flere restauranter hvor en kan gå og spise lunch i og rundt Bernia (hvor vi parkerte bilen).
For å få en oversikt over hvordan ruten er med høydeprofiler og distanse, kan du sjekke ut følgende rutebebeskrivelse jeg registerte på wikiloc sommeren 2013: Rundt Sierra Bernia.

Jeg kom for en tid tilbake over en video som viser en gruppe som har gått denne turen. Det er utsnitt av alle deler av turen, så den gir et veldig godt inntrykk av hvordan turen er.

Castilla de Alfofra eller Castellet de Confrides

Da jeg skrev om turen til Penya Mulero avsluttet jeg med å antyde en tur til Castilla de Alfofra eller Castillet de Confrides som det også kalles. Confrides er byen som ligger nedenfor borgen. Vi hadde på ny en avtale med Anine og Odd om en tur, og jeg hadde foreslått at vi skulle gå til denne borgen. Etter å ha sett på kartet trodde vi at det var en relativt kort tur, men det viste seg at så ikke var tilfelle, for den turen de snakket om går i en runde før en kom fram til borgen.

På denne turen er det en fordel å kjøre med to biler. Den ene bilen parkeres der turen skal avsluttes - dvs. i krysset en kommer til ved avslutningen av turen, hvorpå hele følget drar videre i den andre bilen opp til Fonts de Partegas - samme sted hvor vi parkerte på turen til Penya Mulero. På denne måten slipper vi å gå hele veien opp langs veien på slutten av turen. Det er ca 150 høydemeters forskjell på de to stedene.

Som sagt, så gjort. Vi kjørte opp til våre venner og kjørte sammen opp gjennom La Nucia, og tok CV70 forbi Guadelest, gjennom Benimantell før vi etter noen svinger bortover tok avkjørselen opp til venstre mot Benifato. Som tidligere var instruksen å svinge krapt til høyre ved det første krysset oppe i byen. Det er vel strengt tatt før en kommer til selve byen ved et murhus som nå er okergult. På muren i krysset ser en skiltene som vises nedenfor.

Skilt på muren utenfor huset hvor en skal svinge til høyre.

Så fulgte alle svingene oppover og oppover mot Font de Partegas. Fra store deler av turen oppover kan vi se klippen som borgen vi er på vei mot ligger på. Da vi kjørte her sist, la vi ikke særlig merke til det, men nå er den jo selve målet for turen. Bil nr 1 parkeres i krysset når en har kommet omtrent på høyde med fjellet som borgen ligger på. Nedenfra kan en  tydelig se ruinene på toppen, og fra denne siden ser klippen helt utilgjengelig ut.Vi parkerer bil nr 2 ved Font de Partegas.

Turen starter opp stien til venstre for rennen hvor folk henter vann. Et stykke oppover følger vi samme sti vi gikk på da vi skulle til Penya Mulero. Stiene skilles av når en kommer til skiltet som vises på bildet nedenfor. Ta til høyre i dette veiskillet.

Skiltet viser veien mot en topp på Aitana, og vi følger denne veien i starten.

Den stien vi går på videre er den samme en bruker når en skal gå til Sierra d'Aitana og gjennom det som kalles Fat Man's Agony (det får bli en senere tur). Skilt flere steder på veien opp antyder at det er en slags botanisk stasjon i området - vi så den, men jeg er usikker på akkurat hva de gjør der. Men både for Odd og meg (som er gamle biologer) er slikt spennende!

På mange måter er denne turen mer variert enn mange av de andre vi har gått. Vi går både oppover fjellsider, gjennom skog og dyrkede daler, og ikke minst - opp på fjelltoppen hvor borgen ligger. Bildene som er lagt inn skal vise hvor en skal gå på steder hvor en kan ta feil. Vi har senere gått turen igjen, og bildene som er lagt inn her er en blanding av bildene tatt fra disse to turene.

Slike blå puter var det overalt i april

Nydelig vær og nydelig utsikt nesten hele veien

Passét de la Rabosa er det som på engelsk kalles Fat Man's Agony

Utsikt met radaren på toppen av Aitana.

Når vi nærmer oss det høyeste punktet på denne turen, kan vi igjen se radaren på toppen av Sierra d'Aitana. Her deler stien seg. Den brede stien fortsetter oppover mot Passet de la Rabosa, mens en smalere sti går nedover i en smal dal til høyre. Vi går ned denne. Stien skrår etter hvert oppover langs venstre siden av dalen over en steinur, og vi kommer opp over en ås lengre fremme.

I april blomstret det overalt

Et stykke inne over toppen av denne åskammen ligger ruinen av en gammel finca. Så når en ser denne, vet en at en er på rett vei.

Ruiner av en gammel finca

Et stykke etter ruinen kommer en inn i en åpen barskog. Stien er her veldig tydelig.

Stien gjennom skogholtet går over i et slags kryss (se bildet over), og da skal vi gå til høyre. På høyre siden av den stien kan en så vidt se en liten varde - les steinhaug - som indikerer at her går stien.

Etter å ha gått på denne stien et kort stykke, ligger det igjen en liten steinhaug til høyre. Stien her er relativt smal og vanskelig å se, men den blir tydeligere når en har gått gjennom buskene her et stykke.

Jeg peker på steinhaugen som markerer hvor en videre skal gå

Når det begynner å gå nedover, blir stien igjen tydeligere. Herfra ser en over på fjellene på andre siden av dalen, dvs de fjellene som ligger bakenfor Guadelest og over mot Castell de Castels.

Når en kommer så langt at en snart skal snu til venstre, ser en Sierra Bernia i bakgrunnen. Her kan en, om en vil, gå rett fram til kanten for å se på utsikten, eller en kan ta en snarvei ned en kort bakke mot en stor flate.

Sierra Bernia sees i bakgrunnen

Stien går mot venstre på denne flaten og en kommer igjen inn i litt skog

Etter et kort stykke begynner stien å gå nedover i en smal dal. På bildet under har vi kommet fram til kanten. Vi kan i bakgrunnen så vidt skimte et lite hus. Foran er det flere rader med mandeltrær.

Vi skimter fincaen med de ryddige radene med mandeltrær foran i det fjerne

Fincaen sett på litt nærmere hold

Her ser vi fincaen og mandeltrærne på litt nærmere hold. Det er altfor sent for å se mandelblomstringen - det er nok i slutten av februar, begynnelsen av mars. Huset har relativt nylig blitt pusset opp, og det bor folk her. Stien har på grunn av dette blitt flyttet litt høyere opp på høyre side - ovenfor et gjerde som de har satt opp.

Her har vi kommet nesten til slutten av gjerdet. Det er litt løs grus som en må gå ned over, så pass på å ikke gli.

Stien ender i veien som går opp til den lille fincaen. Herfra er det lett å gå. Veien svinger nedover mot høyre bak knausen vi ser til høyre i bildet.

Fra denne veien ser vi ned mot en landsby. Den ligger på oppsiden av CV70 (som går forbi Guadelest og Benimantell og videre oppover dalen). Jeg tror at dette er Confrides.

På utkikk etter fossiler

Blant steinene som ligger i veikanten kan en finne fossiler. Det er stort sett små skjell. De er relativt lett å finne, og vi plukket med oss en del. De beste fant vi nede ved knausen som ligger til venstre i bildet ovenfor. I bakgrunnen kan en så vidt skimte Castilla de Alfofra, men den ser jo ikke spesielt imponerende ut herfra. Den er mer som en liten haug.

Her sees tydelig fossilene av skjell.

Vi har kommet nærmere fjelltoppen med borgen på. Her kan en såvidt se deler av murene på venstre side av toppen.

Her har vi kommet såpass nært at murene vises tydelig. Men det er zoomet inn slik at en ikke ser hvordan en skal angripe fjellet. 

Vi nærmer oss.

Litt steinete langs veien, med mye trær og busker rundt. Noen av trærne blomstret med noen små, hvite blomster da vi var der i påsken.

Nedenfor stien sto det mange bikuber som antagelig hadde glede av blomstringen.

Endelig var vi på vei opp den siste bakken før vi kom til "fjellet vårt".

Og der er det. Fremdeles litt uklart hvordan vi kommer oss opp.

Oppå kammen kan vi igjen se fjellene nærmere Middelhavet. Sierra Bernia langt der bak.

Så er vi der. Det går en sti inn mot klippene. Vi kan se at det er en åpning mellom to klipper, og for å komme opp på toppen, må vi gå stien inn mellom disse to klippene.

Dette bildet viser fjellene bak der vi hadde startet turen, men Sierra d'Aitana oppe til høyre.

Når en kommer inn mellom de to klippene og ser opp mot høyre, synes det igjen ubestigelig. Se bildet under. 

 

Når vi kommer litt lengre frem ser vi noen store steiner som har falt ned over stien. Til høyre oppe i fjellet ser en også tydelig hvor de har løsnet (det lysere, gule partiet). Man blir klar over at det kan skje ulykker og at det antagelig er tryggest å ikke gå en slik tur etter et kraftig regnvær. Under vises et nærbilde av en av de største steinene. En ser at det allerede har begynt å vokse blomster ut av en sprekk, så den har nok ikke falt ned i år.

Vi har gått rundt kanten av klippen og ser at det faktisk er en sti som går opp, og herfra kan vi også se noen av murene som fremdeles står der oppe.

Enda lenger oppe - en del av en mur står enslig igjen

Det har nok vært flere murer over eller innenfor hverandre. Her er vi på vei ovenfor den første muren.

Dette bildet er tatt oppe ved den neste muren. Fjellene vi ser bak er Aixorta som ligger på den andre siden av dalen - dvs. bak Guadelest. Vi ser også noen av byene som ligger nede i dalen som små, hvite flekker.

På andre siden av denne muren står det igjen en rest av en buegang. Midt inne i denne ser en dammen nede ved Guadelest.

Her har vi zoomet inn slik at Guadelestdammen blir tydeligere.

Vi har nå klatret forbi den andre muren også, og gått på nedsiden av muren vi ser her. På et punkt ser vi at vi kan gå inn bak denne muren.

Og så er vi oppe. Bak muren er det rester av et gulv. Dette ligger oppå det som synes å være rom. De grønne vekstene som stikker opp på midten er trær som vokser opp gjennom et hull i gulvet.

I muren bak murgulvet er det en slags skyteskår hvor en har nydelig utsikt ut over omkringliggende fjell.

Undertegnede poserer på "gulvet".

Ikke alle murene ser ut til å stå like trygt.

Panoramabilde på toppen. Til venstre sees litt av murene. Undertegnede står på "gulvet". Langt bak i horisonten sees Sierra Bernia.

Undertegnede poserer lenger bak - fra omtrent der vi kom opp på toppen.

Så er det nedturen som gjenstår. Vi ser bilen (litt til venstre for midten i bildet) - som ble parkert først for at vi skulle slippe å gå hele den lange veien opp igjen til Font de Partegas.

Veien nedover går delvis på stier og delvis på en kjerrevei i svinger nedover fjellsiden.

Vi har klippen med Castilla de Alfofra bak oss på veien nedover. Toppen er ca 1130 meter - se 4 kilometersmerket på Endomondooversikten nedenfor.

Når vi ser klippen fra denne kanten - neste nede ved bilen - ser vi igjen borgmurene på toppen. De var umulig å se bakfra og fra venstre siden.

Veien vi går nedover er lett å følge, men på et tidspunkt på en gå av fra veien og svinge krapt til høyre langs et grønt gjerde. Når en kommer helt bort til en stengt grind, tar en en sti ned til venstre gjennom dyrket mark (mandeltrær, så vidt jeg husker). En ser en asfaltert vei nedenfor og skal sikte seg ned til venstre for en bro som kommer til syne.

Oversikt over ruten til Castilla de Alfofra fra turappen Endomondo.

Mer informasjon om Castilla de Alfofra for den som kan litt spansk.Jeg fant også en video på YouTube som viser borgen sett fra luften - antagelig tatt fra en drone. Se under.