Variant av turen til Castillo de Alfofra

Turen til Castello de Alfofra fungerer best dersom man kjører med to biler. Dersom en bare har en bil, kan det bli tungt å gå de 2,17 km tilbake til parkeringsplassen med en høydeforskjell på 172m. Særlig hvis det er varmt.
Et alternativ er da å gå turen som beskrevet på rundturen, og så bare gå så langt en orker og returnere samme vei. At det da er nedoverbakke på det siste stykket av veien er en stor fordel.
I sommer gjorde vi akkurat dette. Denne gangen gikk vi fram mot et punkt hvor det begynte å gå nedover mot Castellet (klikk på bildet, så ser du turen i Wikiloc).

Det var ganske varmt - rundt 35 grader  - og ganske fuktig, selv her oppe i høyden. Vi hadde med masse vann - som vi hadde hentet i kilden. Det er så deilig for det er ganske kjølig når en begynner å gå, og - siden vi hadde camelbacks på - så avkjølte det også ryggen mens vi gikk. Vi brukte i underkant av 4 timer, men da hadde vi en rastepause og flere fotoshotpauser underveis.
Hvis det hadde vært kjøligere, hadde det ikke vært noe problem å gå helt til Castellet og opp på det for så å returnere samme vei.
Vi møtte ingen mennesker på veien, bortsett fra en gammel, spansk mann som satt i skyggen under en busk. Han viste oss at han hadde lagt et nett ut over stien rundt en liten bekk. Der satt det noe som for meg så ut som en utstoppet liten fugl. Han skulle øyensynlig fange noe større, som f.eks. en rovfugl. Selv satt han med en snor i hånden som kan kunne bruke til å dra sammen nettet.
Da vi - etter et par timer, kanskje - kom tilbake igjen, var nettet og mannen borte. Men det satt en liten, forskremt fugl fanget. Det viste seg at fuglen hadde en ring rundt den ene foten som det var festet en snor til. Den andre enden av snoren var festet i et jernstykke. Dette var skjult under en sten. Fuglen satt i ro, men øynene fulgte oss. Vi klarte å kutte snoren med en stein - en burde alltid ha en kniv med seg - og da kunne den fjernes fra ringen fuglen hadde rundt foten.
Mens vi holdt på med dette, satt fuglen imponerende rolig. Kanskje den skjønte at vi skulle hjelpe den? Da den var løs igjen, fløy den inn i noen busker like nedenfor. Vi får håpe at den klarte seg etter dette.
En annen fordel med å avslutte en tur ved Font det Partagas er at en kan vaske seg i kilden etterpå. Da er en klar til å gå på en av restaurantene med Michelin-anbefaling i Benimantell, f.eks. Restaurante l'Obrador, hvor vi har vært et par ganger. Men, som så ofte før, var vi altfor sent ute til det.

Rundt Puig Campana

Puig Campana er et av de mest iøynefallende fjellene i vårt område, og jeg har tidligere beskrevet turen til toppen fra baksiden ved La mesa. Men det er andre måter å gå tur på i dette området. En kan gå en direkte rute opp fra forsiden, dvs den siden som vender mot kysten, gjennom et skar opp fra Finestrat. En kombinasjonstur er å gå opp gjennom skaret, og ned igjen den litt enklere ruten på baksiden. Men det går også en rute rundt Puig Campana. Da starter en opp slik vi gjorde da vi gikk til toppen mot La mesa, og så gå rundt fjellet istedenfor å gå til toppen. Denne turen har vi gått to ganger. Den første gangen gikk vi feil flere steder, så selv om vi kom oss rundt, ble det en mye lengre tur.

Vi kjørte fra Altea mot La Nucia hvor vi tar til venstre og kjører gjennom byen på hovedveien. Vi fortsetter helt til vi kommer til den siste rundkjøringen hvor en kan ta ned mot Benidorm, men vi svinger til høyre og oppover mot Finestrat. Oppover hit kjører vi gjennom et område hvor det var en kraftig skogbrann i 2007 etter at to høyspentmaster veltet i en storm, og gnistene fra ledningene fikk det til å ta fyr i den tørre vegetasjonen. Sporene etter denne brannen er fremdeles synlige i terrenget.

Vi kjører opp over en lav fjellovergang som tar oss bak Sierra Cortina. Herfra svinger veien videre ned mot Finestrat. Vi har kjørt feil et par ganger opp fra Finestrat, men følg skilt Font de Móli, hvor det er en stor parkeringsplass.

Vi har parkert ovenfor Finestrat ved Font del Molí (se under) og jeg starter pulsklokken

Bildene er hentet fra en tur vi gikk i juli 2014. Det var ganske varmt - sikkert 35°C, og selv om en kan gå i slik varme, er det viktig å ha masse vann med, og å ha riktig bekledning. Vi går stort sett med kraftige sandaler. En bør ha klær som er luftige, og ha med noe som dekker nakke og skuldre + solkrem med høy solfaktor. For å ha nok vann med hadde vi hver vår camelback og hver vår ekstra vannflaske.
Fra parkeringsplassen går det en grusvei opp mot venstre. Etter en stund svinger veien mot høyre, og en kommer til en bro som en går over. Dersom en skal gå fram og tilbake samme vei, kan en parkere her oppe, men når en skal gå rundt fjellet, som på denne turen, vil dette være tungvint da vi returnerer lenger nede.

På den andre siden av broen, står det et skilt til høyre som viser vei både opp gjennom skaret og til La Mesa. Vi går inn stien som skiltet peker på. Et lite stykke inn på denne stien kommer vi til et kryss hvor vi tar tar stien som går mot venstre.

Det var utrolig varmt, sikkert 35 grader, og det var neste ikke skygge noen steder pga at det nesten ikke var noen store trær igjen. Hver gang vi fant et skyggefullt sted, stoppet vi og drakk litt vann. Den første gangen vi gikk opp på toppen av Puig Campana hadde det nylig vært en skogbrann, og nå - etter 8 år - var det kommet mye ny vegetasjon, men de store trærne som hadde brent, hadde nå for det meste veltet, så det var tydelige spor i landskapet.

På veien oppover mot La Mesa er det nesten ikke mulig for å gå feil. Det er kun én sti som stort sett går lett oppover i siden av fjellet. Vi hadde en matpause på en liten topp med en stolpe med skilt på. Ett av skiltene viste retningen mot vårt mål, Coll de Pouet. Dette er navnet på passet hvor La Mesa ligger.

Et par steder på veien opp hadde noen trær på mirakuløst vis unngått flammenes rov den gangen i 2007. Et av disse stedene fant vi dette eietreet på bildet under. Jeg er usikker på hva slags eik det er. En potensiell art er Quercus ilex (Steineik), men jeg har sett bilder av dens nøtter og de er lengre, spissere og brune når de er modne. Det blir de imidlertid om høsten, så det er godt mulig at disse nøttene bare ikke var helt modne. Det kreves et nytt besøk litt senere på høsten for å få klarhet i dette! Nøttene til steineik er veldig bitre, mens underarten Quercus ilex rotundifolia har eikenøtter som er spiselige. Denne underarten skal finnes i det sydlige Spania - tenk bare på iberico-grisene som lever på eikenøtter!

I skyggen under eiketreet

Vi hadde en ny liten matpause ved blikkhytten, unnskyld jakthytten, hvor vi igjen fant litt skygge. Dette bildet er tatt ovenfra til en forandring.

Derfra er det kort, fin, ganske flat grusvei opp til La Mesa hvor vi måtte diskutere hvor vi skulle gå videre.

Finn hadde litt lyst til å gå opp på Leon Dormido (den sovende løven), mens jeg mente at det var litt for strabasiøst i varmen. Så vi gikk rundt Puig Campana som vi først hadde bestemt.

Coll del Pouet hvor La Mesa er, ligger på 883 meters høyde

Fra bordet går en oppover stien som om en skulle gå til topps, men litt oppe i bakken skilles stiene ad. Stien som skal til toppen tar av mot høyre, mens "vår" sti dreier svakt mot venstre. Det går oppover et stykke til, men så - når vi kommer omtrent på siden av fjellet og får litt utsyn utover mot havet - begynner stien å gå nedover igjen. Her er vi på turens høyeste punkt.

Etter kort tid kommer vi til et skilt hvor det står Font de Solsida - som jo høres litt morsomt ut på norsk. Første gang vi gikk her, så vi et par steinbukker, men nå var det ganske dødt. Det er laget i stand et slags renne inntil fjellet som fylles opp med vann som siver ut fra fjellet, og som dyr kan drikke av, men nå var det helt tørt. Det hadde tross alt ikke regnet i det hele tatt i inneværende år. Noe av det som er mest imponerende her er de kjempestore eføyene som vokser opp over fjellet. En skjønner at her er det stort sett stabilt med vann.

Det står en informasjonstavle her om floraen på stedet. Like etterpå runder en fjellet og får utsyn ned mot Sierra Helada og Benidorm.

Her er resultatene av brannen i 2007 fremdeles veldig tydelige. Overgangen fra å gå under de store trærne som vi ser på bildene ovenfor her og til området tett med brente trær er ganske stor. Men også her vokser det opp småtrær og busker mellom.

De nye vekstene er nesten enda mer irrgrønne pga gjødselen som finnes i asken.

Den første strekningen etter brannområdet går stien gjennom et relativt flatt område. En ser stadig mer av kyststrekningen sydover. Midt på sommeren er det ganske disig pga den sterke varmen, så utsikten er nok enda mye finere om høsten eller vinteren.

Jeg tok med et bilde av utsikten selv om det er litt utydelig. Sierra Helada i bakgrunnen med Benidorm på høyre side. Foran ser vi Sierra Cortina og noen småtopper helt nærmest som jeg ikke vet helt hva heter. Langt i bakgrunnen ser vi de hvite skyene over middelhavet.

Stien er gul- og hvitmerket med jevne mellomrom. Det var mitt inntrykk at merkingen hadde blitt forbedret siden vi gikk denne turen første gang.

Etter hvert som vi kommer rundt fjellet og kan begynne å se "hakket" i fjellet igjen fra forsiden, begynner vi å gå nedover. Stien går i et par svinger, og så over et lite, tørt elvefar. På et sted - når vi er nede på en flate, går vi først forbi et tre hvor det ser ut som om det vokser et annet tre ut fra stammen høyt oppe ...

... og deretter en gammel ruin.

 

 Som jeg sa, merkingen har blitt mye bedre, også når det gjelder skilting. Noen av navnene kjente vi ikke på forhånd, som f.eks. dette - La Foia Cac. Dette er nok valensiansk, og et av skiltene oppe ved La Mesa viste til dette stedet.

Fra dette skiltet kunne vi også tydelig se igjen hakket i Puig Campana. Herfra var det enkelt å gå videre. Stien går ned mellom to hus, og når en kommer ned i veien går en mot høyre. Da vil en komme inn fra bakveien tilbake til parkeringsplassen.Vi har dessverre ikke noen gode bilder derfra. Så var det bare å gå tilbake til kilden, fylle opp flaskene på ny, og kjøre hjem.