Variant av turen til Castillo de Alfofra

Turen til Castello de Alfofra fungerer best dersom man kjører med to biler. Dersom en bare har en bil, kan det bli tungt å gå de 2,17 km tilbake til parkeringsplassen med en høydeforskjell på 172m. Særlig hvis det er varmt.
Et alternativ er da å gå turen som beskrevet på rundturen, og så bare gå så langt en orker og returnere samme vei. At det da er nedoverbakke på det siste stykket av veien er en stor fordel.
I sommer gjorde vi akkurat dette. Denne gangen gikk vi fram mot et punkt hvor det begynte å gå nedover mot Castellet (klikk på bildet, så ser du turen i Wikiloc).

Det var ganske varmt - rundt 35 grader  - og ganske fuktig, selv her oppe i høyden. Vi hadde med masse vann - som vi hadde hentet i kilden. Det er så deilig for det er ganske kjølig når en begynner å gå, og - siden vi hadde camelbacks på - så avkjølte det også ryggen mens vi gikk. Vi brukte i underkant av 4 timer, men da hadde vi en rastepause og flere fotoshotpauser underveis.
Hvis det hadde vært kjøligere, hadde det ikke vært noe problem å gå helt til Castellet og opp på det for så å returnere samme vei.
Vi møtte ingen mennesker på veien, bortsett fra en gammel, spansk mann som satt i skyggen under en busk. Han viste oss at han hadde lagt et nett ut over stien rundt en liten bekk. Der satt det noe som for meg så ut som en utstoppet liten fugl. Han skulle øyensynlig fange noe større, som f.eks. en rovfugl. Selv satt han med en snor i hånden som kan kunne bruke til å dra sammen nettet.
Da vi - etter et par timer, kanskje - kom tilbake igjen, var nettet og mannen borte. Men det satt en liten, forskremt fugl fanget. Det viste seg at fuglen hadde en ring rundt den ene foten som det var festet en snor til. Den andre enden av snoren var festet i et jernstykke. Dette var skjult under en sten. Fuglen satt i ro, men øynene fulgte oss. Vi klarte å kutte snoren med en stein - en burde alltid ha en kniv med seg - og da kunne den fjernes fra ringen fuglen hadde rundt foten.
Mens vi holdt på med dette, satt fuglen imponerende rolig. Kanskje den skjønte at vi skulle hjelpe den? Da den var løs igjen, fløy den inn i noen busker like nedenfor. Vi får håpe at den klarte seg etter dette.
En annen fordel med å avslutte en tur ved Font det Partagas er at en kan vaske seg i kilden etterpå. Da er en klar til å gå på en av restaurantene med Michelin-anbefaling i Benimantell, f.eks. Restaurante l'Obrador, hvor vi har vært et par ganger. Men, som så ofte før, var vi altfor sent ute til det.

Rundt Puig Campana

Puig Campana er et av de mest iøynefallende fjellene i vårt område, og jeg har tidligere beskrevet turen til toppen fra baksiden ved La mesa. Men det er andre måter å gå tur på i dette området. En kan gå en direkte rute opp fra forsiden, dvs den siden som vender mot kysten, gjennom et skar opp fra Finestrat. En kombinasjonstur er å gå opp gjennom skaret, og ned igjen den litt enklere ruten på baksiden. Men det går også en rute rundt Puig Campana. Da starter en opp slik vi gjorde da vi gikk til toppen mot La mesa, og så gå rundt fjellet istedenfor å gå til toppen. Denne turen har vi gått to ganger. Den første gangen gikk vi feil flere steder, så selv om vi kom oss rundt, ble det en mye lengre tur.

Vi kjørte fra Altea mot La Nucia hvor vi tar til venstre og kjører gjennom byen på hovedveien. Vi fortsetter helt til vi kommer til den siste rundkjøringen hvor en kan ta ned mot Benidorm, men vi svinger til høyre og oppover mot Finestrat. Oppover hit kjører vi gjennom et område hvor det var en kraftig skogbrann i 2007 etter at to høyspentmaster veltet i en storm, og gnistene fra ledningene fikk det til å ta fyr i den tørre vegetasjonen. Sporene etter denne brannen er fremdeles synlige i terrenget.

Vi kjører opp over en lav fjellovergang som tar oss bak Sierra Cortina. Herfra svinger veien videre ned mot Finestrat. Vi har kjørt feil et par ganger opp fra Finestrat, men følg skilt Font de Móli, hvor det er en stor parkeringsplass.

Vi har parkert ovenfor Finestrat ved Font del Molí (se under) og jeg starter pulsklokken

Bildene er hentet fra en tur vi gikk i juli 2014. Det var ganske varmt - sikkert 35°C, og selv om en kan gå i slik varme, er det viktig å ha masse vann med, og å ha riktig bekledning. Vi går stort sett med kraftige sandaler. En bør ha klær som er luftige, og ha med noe som dekker nakke og skuldre + solkrem med høy solfaktor. For å ha nok vann med hadde vi hver vår camelback og hver vår ekstra vannflaske.
Fra parkeringsplassen går det en grusvei opp mot venstre. Etter en stund svinger veien mot høyre, og en kommer til en bro som en går over. Dersom en skal gå fram og tilbake samme vei, kan en parkere her oppe, men når en skal gå rundt fjellet, som på denne turen, vil dette være tungvint da vi returnerer lenger nede.

På den andre siden av broen, står det et skilt til høyre som viser vei både opp gjennom skaret og til La Mesa. Vi går inn stien som skiltet peker på. Et lite stykke inn på denne stien kommer vi til et kryss hvor vi tar tar stien som går mot venstre.

Det var utrolig varmt, sikkert 35 grader, og det var neste ikke skygge noen steder pga at det nesten ikke var noen store trær igjen. Hver gang vi fant et skyggefullt sted, stoppet vi og drakk litt vann. Den første gangen vi gikk opp på toppen av Puig Campana hadde det nylig vært en skogbrann, og nå - etter 8 år - var det kommet mye ny vegetasjon, men de store trærne som hadde brent, hadde nå for det meste veltet, så det var tydelige spor i landskapet.

På veien oppover mot La Mesa er det nesten ikke mulig for å gå feil. Det er kun én sti som stort sett går lett oppover i siden av fjellet. Vi hadde en matpause på en liten topp med en stolpe med skilt på. Ett av skiltene viste retningen mot vårt mål, Coll de Pouet. Dette er navnet på passet hvor La Mesa ligger.

Et par steder på veien opp hadde noen trær på mirakuløst vis unngått flammenes rov den gangen i 2007. Et av disse stedene fant vi dette eietreet på bildet under. Jeg er usikker på hva slags eik det er. En potensiell art er Quercus ilex (Steineik), men jeg har sett bilder av dens nøtter og de er lengre, spissere og brune når de er modne. Det blir de imidlertid om høsten, så det er godt mulig at disse nøttene bare ikke var helt modne. Det kreves et nytt besøk litt senere på høsten for å få klarhet i dette! Nøttene til steineik er veldig bitre, mens underarten Quercus ilex rotundifolia har eikenøtter som er spiselige. Denne underarten skal finnes i det sydlige Spania - tenk bare på iberico-grisene som lever på eikenøtter!

I skyggen under eiketreet

Vi hadde en ny liten matpause ved blikkhytten, unnskyld jakthytten, hvor vi igjen fant litt skygge. Dette bildet er tatt ovenfra til en forandring.

Derfra er det kort, fin, ganske flat grusvei opp til La Mesa hvor vi måtte diskutere hvor vi skulle gå videre.

Finn hadde litt lyst til å gå opp på Leon Dormido (den sovende løven), mens jeg mente at det var litt for strabasiøst i varmen. Så vi gikk rundt Puig Campana som vi først hadde bestemt.

Coll del Pouet hvor La Mesa er, ligger på 883 meters høyde

Fra bordet går en oppover stien som om en skulle gå til topps, men litt oppe i bakken skilles stiene ad. Stien som skal til toppen tar av mot høyre, mens "vår" sti dreier svakt mot venstre. Det går oppover et stykke til, men så - når vi kommer omtrent på siden av fjellet og får litt utsyn utover mot havet - begynner stien å gå nedover igjen. Her er vi på turens høyeste punkt.

Etter kort tid kommer vi til et skilt hvor det står Font de Solsida - som jo høres litt morsomt ut på norsk. Første gang vi gikk her, så vi et par steinbukker, men nå var det ganske dødt. Det er laget i stand et slags renne inntil fjellet som fylles opp med vann som siver ut fra fjellet, og som dyr kan drikke av, men nå var det helt tørt. Det hadde tross alt ikke regnet i det hele tatt i inneværende år. Noe av det som er mest imponerende her er de kjempestore eføyene som vokser opp over fjellet. En skjønner at her er det stort sett stabilt med vann.

Det står en informasjonstavle her om floraen på stedet. Like etterpå runder en fjellet og får utsyn ned mot Sierra Helada og Benidorm.

Her er resultatene av brannen i 2007 fremdeles veldig tydelige. Overgangen fra å gå under de store trærne som vi ser på bildene ovenfor her og til området tett med brente trær er ganske stor. Men også her vokser det opp småtrær og busker mellom.

De nye vekstene er nesten enda mer irrgrønne pga gjødselen som finnes i asken.

Den første strekningen etter brannområdet går stien gjennom et relativt flatt område. En ser stadig mer av kyststrekningen sydover. Midt på sommeren er det ganske disig pga den sterke varmen, så utsikten er nok enda mye finere om høsten eller vinteren.

Jeg tok med et bilde av utsikten selv om det er litt utydelig. Sierra Helada i bakgrunnen med Benidorm på høyre side. Foran ser vi Sierra Cortina og noen småtopper helt nærmest som jeg ikke vet helt hva heter. Langt i bakgrunnen ser vi de hvite skyene over middelhavet.

Stien er gul- og hvitmerket med jevne mellomrom. Det var mitt inntrykk at merkingen hadde blitt forbedret siden vi gikk denne turen første gang.

Etter hvert som vi kommer rundt fjellet og kan begynne å se "hakket" i fjellet igjen fra forsiden, begynner vi å gå nedover. Stien går i et par svinger, og så over et lite, tørt elvefar. På et sted - når vi er nede på en flate, går vi først forbi et tre hvor det ser ut som om det vokser et annet tre ut fra stammen høyt oppe ...

... og deretter en gammel ruin.

 

 Som jeg sa, merkingen har blitt mye bedre, også når det gjelder skilting. Noen av navnene kjente vi ikke på forhånd, som f.eks. dette - La Foia Cac. Dette er nok valensiansk, og et av skiltene oppe ved La Mesa viste til dette stedet.

Fra dette skiltet kunne vi også tydelig se igjen hakket i Puig Campana. Herfra var det enkelt å gå videre. Stien går ned mellom to hus, og når en kommer ned i veien går en mot høyre. Da vil en komme inn fra bakveien tilbake til parkeringsplassen.Vi har dessverre ikke noen gode bilder derfra. Så var det bare å gå tilbake til kilden, fylle opp flaskene på ny, og kjøre hjem.

Gjennom hullet i Sierra Bernia

I Sierra Bernia, fjellet som ligger like nord for Altea, er det - i tillegg til borgen fra Philip 2. tid, også en naturlig tunnel som går gjennom fjellet. En av de mest populære turene i Sierra Bernia er en rundtur som går fra Bernia - på nordsiden av fjellet - opp og gjennom hullet (som vi kaller denne tunnelen), langs fjellet til borgen og tilbake via stien vi bruker når vi går den kortere turen fra Bernia og opp til borgen. Turen er ca 9 km lang, den er godt merket og en kan godt gå der med gode sandaler. Som så ofte ellers har jeg har plukket bilder fra forskjellige ganger vi har gått denne turen.


Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har skrevet om denne turen tidligere, for vi har gått den mange ganger. Det er en av de turene vi tar med oss familie og venner for å gå. Når vi skal gå gjennom hullet, kjører vi og parkerer på samme måten som beskrevet i turen til borgen. Bildet under viser oss når vi står nede ved turinformasjonen like ved parkeringsplassen.

 

Turen starter ved Bernia og en følger pilen til venstre nede. Dette er langs veien.

Når en skal gå den korte turen opp mot borgen, går en inn stien rett fram ved siden av informasjonsskiltet. Men når en skal gjennom hullet, går en til venstre bortover veien foran fjellet i retning havet - se bildet nedenfor.

Langs den første delen av veien er det vinmarker på sidene. Men dette avtar litt etter litt. Det er noen få hus på begge sider av veien til å begynne med.

 

Etter et stykke - og etter at det har gått et par veier opp til høyre, kommer en til en liten vei som går opp til høyre, og der er det en kilde med en spring hvor en kan tappe vann. Her skal vi opp. Vi har drukket av dette vannet uten at det har medført noen problemer. Til venstre for kilden går det en liten trapp opp som en skal følge videre (trappen kan såvidt sees på bildet).

Det er stort sett ingen steder hvor en kan velge mellom stier. En skal hele tiden ha samme retning langs fjellet, og stien skrår jevnt oppover slik at en kommer nærmere og nærmere toppen. Underlaget varierer litt og noen ganger går en mellom litt større steiner som vist ovenfor.
Overhenget - som vises nedenfor - kan en se på lang avstand. Stien går helt innunder her. Utenfor er det mye bjørnebærkratt som en bør være forsiktig med. 

Det er kun et sted på turen hvor det kan være en liten utfordring å gå. Det er et sted hvor vi klatrer rundt en sten - se bildet under. Det er gripemerker i steinen slik at det går greit. Men jeg har en mistanke om at det også går an å gå litt opp til høyre på dette stedet og ovenfor disse steinene.

Stien blir igjen mer tydelig, og etter en stund kan en se et litt stort tre helt oppe mot fjellet. Det er innenfor dette treet at åpningen til hullet er.

Treet som markerer hvor i fjellsiden tunnelen begynner

Fra denne siden ser hullet relativt uanselig ut.

Det er ofte geiteflokker i Sierra Bernia. Vi har stort sett sett dem alene, men også i følge med gjetere. På den ene turen som bildene under er hentet fra, var det bilder både før vi gikk gjennom hullet (altså på nordsiden) og på sydsiden. De står ofte helt innunder fjellet eller på små hyllet et stykke oppe. 

Det tar bare noen få minutter å komme seg gjennom hullet. Noen sier at de setter seg på baken, men min erfaring er at det går godt an å komme seg gjennom på huk. Men det kan være en fordel å ta av seg en sekk for ikke å henge fast. Etter en liten stund kan en se lyset fra den andre siden, og da begynner takhøyden å øke også. Det er et fantastisk syn som møter en når en nærmer seg åpningen. På bildet under ser en Sierra Helada i bakgrunnen og eføyen som henger nedover fjellet i huleåpningen. En får en følelse av å være i en katedral på grunn av høyden inne i åpningen. Dette får en et visst inntrykk av på den andre bildet under.

Det går alltid an å forbedre bildene en tar inne fra hulegangen.

Utenfor hulen er det ofte passende å raste mens en beundrer utsikten.

Deretter er den vanlige ruten å gå langs fjellet mot høyre for å nå borgen og gå ned derfra. Stien er merket og den er relativt lett å finne. Den generelle regelen er at dersom du er i tvil, så skal du ta det øvre alternativet. Hvis en har studert fjellet nøye på forhånd, vil en se at det er et område litt lenger nede som er ganske bratt.

Geiter som har klatret opp så høyt de kan

 

En går stort sett gjennom en ur og innimellom er det litt klatring.

 

Når en nærmer seg borgen, blir det frodigere, og det er spesielt masse tistler der. Disse vakre her ble foreviget en gang i siste halvdel av juli.

 

Så er vi på borgen igjen, og turen går ned samme vei som en går når en tar den vanlige turen mot borgen. 

 

Hvis en kommer seg tidsnok ned er det flere restauranter hvor en kan gå og spise lunch i og rundt Bernia (hvor vi parkerte bilen).
For å få en oversikt over hvordan ruten er med høydeprofiler og distanse, kan du sjekke ut følgende rutebebeskrivelse jeg registerte på wikiloc sommeren 2013: Rundt Sierra Bernia.

Jeg kom for en tid tilbake over en video som viser en gruppe som har gått denne turen. Det er utsnitt av alle deler av turen, så den gir et veldig godt inntrykk av hvordan turen er.

Castilla de Alfofra eller Castellet de Confrides

Da jeg skrev om turen til Penya Mulero avsluttet jeg med å antyde en tur til Castilla de Alfofra eller Castillet de Confrides som det også kalles. Confrides er byen som ligger nedenfor borgen. Vi hadde på ny en avtale med Anine og Odd om en tur, og jeg hadde foreslått at vi skulle gå til denne borgen. Etter å ha sett på kartet trodde vi at det var en relativt kort tur, men det viste seg at så ikke var tilfelle, for den turen de snakket om går i en runde før en kom fram til borgen.

På denne turen er det en fordel å kjøre med to biler. Den ene bilen parkeres der turen skal avsluttes - dvs. i krysset en kommer til ved avslutningen av turen, hvorpå hele følget drar videre i den andre bilen opp til Fonts de Partegas - samme sted hvor vi parkerte på turen til Penya Mulero. På denne måten slipper vi å gå hele veien opp langs veien på slutten av turen. Det er ca 150 høydemeters forskjell på de to stedene.

Som sagt, så gjort. Vi kjørte opp til våre venner og kjørte sammen opp gjennom La Nucia, og tok CV70 forbi Guadelest, gjennom Benimantell før vi etter noen svinger bortover tok avkjørselen opp til venstre mot Benifato. Som tidligere var instruksen å svinge krapt til høyre ved det første krysset oppe i byen. Det er vel strengt tatt før en kommer til selve byen ved et murhus som nå er okergult. På muren i krysset ser en skiltene som vises nedenfor.

Skilt på muren utenfor huset hvor en skal svinge til høyre.

Så fulgte alle svingene oppover og oppover mot Font de Partegas. Fra store deler av turen oppover kan vi se klippen som borgen vi er på vei mot ligger på. Da vi kjørte her sist, la vi ikke særlig merke til det, men nå er den jo selve målet for turen. Bil nr 1 parkeres i krysset når en har kommet omtrent på høyde med fjellet som borgen ligger på. Nedenfra kan en  tydelig se ruinene på toppen, og fra denne siden ser klippen helt utilgjengelig ut.Vi parkerer bil nr 2 ved Font de Partegas.

Turen starter opp stien til venstre for rennen hvor folk henter vann. Et stykke oppover følger vi samme sti vi gikk på da vi skulle til Penya Mulero. Stiene skilles av når en kommer til skiltet som vises på bildet nedenfor. Ta til høyre i dette veiskillet.

Skiltet viser veien mot en topp på Aitana, og vi følger denne veien i starten.

Den stien vi går på videre er den samme en bruker når en skal gå til Sierra d'Aitana og gjennom det som kalles Fat Man's Agony (det får bli en senere tur). Skilt flere steder på veien opp antyder at det er en slags botanisk stasjon i området - vi så den, men jeg er usikker på akkurat hva de gjør der. Men både for Odd og meg (som er gamle biologer) er slikt spennende!

På mange måter er denne turen mer variert enn mange av de andre vi har gått. Vi går både oppover fjellsider, gjennom skog og dyrkede daler, og ikke minst - opp på fjelltoppen hvor borgen ligger. Bildene som er lagt inn skal vise hvor en skal gå på steder hvor en kan ta feil. Vi har senere gått turen igjen, og bildene som er lagt inn her er en blanding av bildene tatt fra disse to turene.

Slike blå puter var det overalt i april

Nydelig vær og nydelig utsikt nesten hele veien

Passét de la Rabosa er det som på engelsk kalles Fat Man's Agony

Utsikt met radaren på toppen av Aitana.

Når vi nærmer oss det høyeste punktet på denne turen, kan vi igjen se radaren på toppen av Sierra d'Aitana. Her deler stien seg. Den brede stien fortsetter oppover mot Passet de la Rabosa, mens en smalere sti går nedover i en smal dal til høyre. Vi går ned denne. Stien skrår etter hvert oppover langs venstre siden av dalen over en steinur, og vi kommer opp over en ås lengre fremme.

I april blomstret det overalt

Et stykke inne over toppen av denne åskammen ligger ruinen av en gammel finca. Så når en ser denne, vet en at en er på rett vei.

Ruiner av en gammel finca

Et stykke etter ruinen kommer en inn i en åpen barskog. Stien er her veldig tydelig.

Stien gjennom skogholtet går over i et slags kryss (se bildet over), og da skal vi gå til høyre. På høyre siden av den stien kan en så vidt se en liten varde - les steinhaug - som indikerer at her går stien.

Etter å ha gått på denne stien et kort stykke, ligger det igjen en liten steinhaug til høyre. Stien her er relativt smal og vanskelig å se, men den blir tydeligere når en har gått gjennom buskene her et stykke.

Jeg peker på steinhaugen som markerer hvor en videre skal gå

Når det begynner å gå nedover, blir stien igjen tydeligere. Herfra ser en over på fjellene på andre siden av dalen, dvs de fjellene som ligger bakenfor Guadelest og over mot Castell de Castels.

Når en kommer så langt at en snart skal snu til venstre, ser en Sierra Bernia i bakgrunnen. Her kan en, om en vil, gå rett fram til kanten for å se på utsikten, eller en kan ta en snarvei ned en kort bakke mot en stor flate.

Sierra Bernia sees i bakgrunnen

Stien går mot venstre på denne flaten og en kommer igjen inn i litt skog

Etter et kort stykke begynner stien å gå nedover i en smal dal. På bildet under har vi kommet fram til kanten. Vi kan i bakgrunnen så vidt skimte et lite hus. Foran er det flere rader med mandeltrær.

Vi skimter fincaen med de ryddige radene med mandeltrær foran i det fjerne

Fincaen sett på litt nærmere hold

Her ser vi fincaen og mandeltrærne på litt nærmere hold. Det er altfor sent for å se mandelblomstringen - det er nok i slutten av februar, begynnelsen av mars. Huset har relativt nylig blitt pusset opp, og det bor folk her. Stien har på grunn av dette blitt flyttet litt høyere opp på høyre side - ovenfor et gjerde som de har satt opp.

Her har vi kommet nesten til slutten av gjerdet. Det er litt løs grus som en må gå ned over, så pass på å ikke gli.

Stien ender i veien som går opp til den lille fincaen. Herfra er det lett å gå. Veien svinger nedover mot høyre bak knausen vi ser til høyre i bildet.

Fra denne veien ser vi ned mot en landsby. Den ligger på oppsiden av CV70 (som går forbi Guadelest og Benimantell og videre oppover dalen). Jeg tror at dette er Confrides.

På utkikk etter fossiler

Blant steinene som ligger i veikanten kan en finne fossiler. Det er stort sett små skjell. De er relativt lett å finne, og vi plukket med oss en del. De beste fant vi nede ved knausen som ligger til venstre i bildet ovenfor. I bakgrunnen kan en så vidt skimte Castilla de Alfofra, men den ser jo ikke spesielt imponerende ut herfra. Den er mer som en liten haug.

Her sees tydelig fossilene av skjell.

Vi har kommet nærmere fjelltoppen med borgen på. Her kan en såvidt se deler av murene på venstre side av toppen.

Her har vi kommet såpass nært at murene vises tydelig. Men det er zoomet inn slik at en ikke ser hvordan en skal angripe fjellet. 

Vi nærmer oss.

Litt steinete langs veien, med mye trær og busker rundt. Noen av trærne blomstret med noen små, hvite blomster da vi var der i påsken.

Nedenfor stien sto det mange bikuber som antagelig hadde glede av blomstringen.

Endelig var vi på vei opp den siste bakken før vi kom til "fjellet vårt".

Og der er det. Fremdeles litt uklart hvordan vi kommer oss opp.

Oppå kammen kan vi igjen se fjellene nærmere Middelhavet. Sierra Bernia langt der bak.

Så er vi der. Det går en sti inn mot klippene. Vi kan se at det er en åpning mellom to klipper, og for å komme opp på toppen, må vi gå stien inn mellom disse to klippene.

Dette bildet viser fjellene bak der vi hadde startet turen, men Sierra d'Aitana oppe til høyre.

Når en kommer inn mellom de to klippene og ser opp mot høyre, synes det igjen ubestigelig. Se bildet under. 

 

Når vi kommer litt lengre frem ser vi noen store steiner som har falt ned over stien. Til høyre oppe i fjellet ser en også tydelig hvor de har løsnet (det lysere, gule partiet). Man blir klar over at det kan skje ulykker og at det antagelig er tryggest å ikke gå en slik tur etter et kraftig regnvær. Under vises et nærbilde av en av de største steinene. En ser at det allerede har begynt å vokse blomster ut av en sprekk, så den har nok ikke falt ned i år.

Vi har gått rundt kanten av klippen og ser at det faktisk er en sti som går opp, og herfra kan vi også se noen av murene som fremdeles står der oppe.

Enda lenger oppe - en del av en mur står enslig igjen

Det har nok vært flere murer over eller innenfor hverandre. Her er vi på vei ovenfor den første muren.

Dette bildet er tatt oppe ved den neste muren. Fjellene vi ser bak er Aixorta som ligger på den andre siden av dalen - dvs. bak Guadelest. Vi ser også noen av byene som ligger nede i dalen som små, hvite flekker.

På andre siden av denne muren står det igjen en rest av en buegang. Midt inne i denne ser en dammen nede ved Guadelest.

Her har vi zoomet inn slik at Guadelestdammen blir tydeligere.

Vi har nå klatret forbi den andre muren også, og gått på nedsiden av muren vi ser her. På et punkt ser vi at vi kan gå inn bak denne muren.

Og så er vi oppe. Bak muren er det rester av et gulv. Dette ligger oppå det som synes å være rom. De grønne vekstene som stikker opp på midten er trær som vokser opp gjennom et hull i gulvet.

I muren bak murgulvet er det en slags skyteskår hvor en har nydelig utsikt ut over omkringliggende fjell.

Undertegnede poserer på "gulvet".

Ikke alle murene ser ut til å stå like trygt.

Panoramabilde på toppen. Til venstre sees litt av murene. Undertegnede står på "gulvet". Langt bak i horisonten sees Sierra Bernia.

Undertegnede poserer lenger bak - fra omtrent der vi kom opp på toppen.

Så er det nedturen som gjenstår. Vi ser bilen (litt til venstre for midten i bildet) - som ble parkert først for at vi skulle slippe å gå hele den lange veien opp igjen til Font de Partegas.

Veien nedover går delvis på stier og delvis på en kjerrevei i svinger nedover fjellsiden.

Vi har klippen med Castilla de Alfofra bak oss på veien nedover. Toppen er ca 1130 meter - se 4 kilometersmerket på Endomondooversikten nedenfor.

Når vi ser klippen fra denne kanten - neste nede ved bilen - ser vi igjen borgmurene på toppen. De var umulig å se bakfra og fra venstre siden.

Veien vi går nedover er lett å følge, men på et tidspunkt på en gå av fra veien og svinge krapt til høyre langs et grønt gjerde. Når en kommer helt bort til en stengt grind, tar en en sti ned til venstre gjennom dyrket mark (mandeltrær, så vidt jeg husker). En ser en asfaltert vei nedenfor og skal sikte seg ned til venstre for en bro som kommer til syne.

Oversikt over ruten til Castilla de Alfofra fra turappen Endomondo.

Mer informasjon om Castilla de Alfofra for den som kan litt spansk.Jeg fant også en video på YouTube som viser borgen sett fra luften - antagelig tatt fra en drone. Se under.