Som sagt, så gjort. Vi hadde begynt å sykle lengre turer, bl.a. til El Cisne - antikvitetsmarkedet i Benidorm. Fra rundkjøringen i Albir ved Mercadona syker vi sydover på CV-753 og tar av (til høyre) på Cami del'l Ermita Sanç.
Grunnen til at vi har dradd hit noen ganger, er at det i tilknytning til markedet er et par restauranter og hver søndag og lørdag er det levende musikk der. Tidligere år har vi hørt ganske bra storbandjazz her. Det er noen pensjonerte britiske (?) jazzmusikere som lever i Benidorm, og som har spilt her tidlig om morgenen. Merk at musikken begynner kl. 10. Men som regel har vi kommet for sent til dette, og vi vet ikke en gang om de spiller der lengre. Ellers er det en fast musiker som driver stedet. Tror han kanskje er irsk. Så deltar ulike gjesteartister der, og det kan variere veldig hvem som har får tak i. Vi sitter der gjerne en stund og tar oss en pils (derfor lurt med syklene), og gjerne litt å bite i. Det sies at paellaen skal være veldig god, og det faktum at det også er spanjoler som går her for å spise skulle vel styrke en slik påstand. Men, det var ikke det denne historien skulle handle om. Første gang vi syklet til El Cisne, var vi sammen med naboer fra Foya Blanca. Etter at vi hadde sittet litt og hørt på musikken, bestemte vi oss for å sykle videre til Benidorm. Det er jo stort sett nedoverbakke til Benidorm, så det var ikke så vanskelig å bestemme seg for det. Vi fortsatte nedover veien foran El Cisne.
Vel nede i Benidorm kom vi oss fram på plassen foran kirken i gamlebyen. Kirken heter Parroquia de San Jaime, og ligger på Plaza Castelar. Kirken ligger på utkikkspunktet som representerer skillet mellom de to store strendene i Benidorm, Playa Levante og Playa Poniente.
Det var etter hvert blitt ettermiddag, og vi bestemte oss for å gå og spise. Inne i gamlebyen er det mange gode tapasrestauranter, og spesielt i hjertet av gamlebyen snubler en nærmest over dem. Sjekk ut gatene Santo Domingo, San Miguel, Martinez Oriola. Jeg husker ikke hvilke restauranter vi gikk på, men vi gikk på to den gangen og det var en veldig hyggelig opplevelse.
Senere måtte vi jo sykle hjem igjen også, men vi oppsummerte at det slett ikke var så anstrengende. Det kan ikke ha tatt mer enn en time på returen. Alt i alt er veldig kjekk tur, som ga mersmak. Under ser dere en fornøyd syklist som har kommet tilbake til Foya Blanca.
De turene jeg har skrevet om til nå, har foregått til fots. Ikke fordi det nødvendigvis er det vi foretrekker, men fordi det var slik vi startet turene våre på Costa Blanca. Riktignok kjøpte vi sykler for å ha her nede på forsommeren i 2005. Egil og Beate bragte syklene med fra Flesland til Foya Blanca. Men turene vi foretok oss på sykkel var relativt enkle. Vi syklet rundt på appelsinlundveger rundt Foya Blanca, og vi dristet oss kanskje til å sykle ned til Albir eller til fyret utenfor Albir. En gang syklet vi til La Carbonera - en urbanisasjon ett stykke ovenfor Foya Blanca. Vi syntes vi var dristige og at vi syklet langt. En annen gang syklet vi helt til Costa Blanca-senteret og tilbake igjen til Foya Blanca, men det var ikke før i 2006 - en gang vi ikke hadde leiebil.
Hvorfor skriver jeg dette? Jo, for å gi et inntrykk av vårt eget selvbilde på denne tiden. Vi hadde ingen pretensjoner om å sykle lange turer. Vi så folk sykler oppover de bratte fjellveiene, og syntes det var helt vanvittig å legge ut på slike strabasiøse turer. De lange turene våre skulle foregå til fots, og så skulle vi kose oss med syklene i nærområdet.
Som du kanskje forstår, så skriver jeg dette som en oppladning til de historiene som skal komme i fortsettelsen om sykkelturer vi har foretatt oss etter denne tid. Nå bør jeg kanskje også bemerke at vi deretter har kjøpt litt mer avansert utstyr, men jeg tror at det er av underordnet betydning. Det er det mentale aspektet som er avgjørende. Dersom du ikke tror at du er i stand til å utføre en bragd - for en bragd kan en slik sykkeltur være - så klarer du det heller ikke. Så enkelt er det bare.
Under er et bilde av undertegnede i 2005 på en sykkeltur til fyret i Albir. I bakgrunnen sees mitt elskede Sierra Bernia. Disse første turene ga oss inspirasjonen til og troen på at vi kunne klare å sykle lengre turer. Hvordan det deretter gikk, skal jeg komme tilbake til i senere epistler.
