Sykling

De turene jeg har skrevet om til nå, har foregått til fots. Ikke fordi det nødvendigvis er det vi foretrekker, men fordi det var slik vi startet turene våre på Costa Blanca. Riktignok kjøpte vi sykler for å ha her nede på forsommeren i 2005. Egil og Beate bragte syklene med fra Flesland til Foya Blanca. Men turene vi foretok oss på sykkel var relativt enkle. Vi syklet rundt på appelsinlundveger rundt Foya Blanca, og vi dristet oss kanskje til å sykle ned til Albir eller til fyret utenfor Albir. En gang syklet vi til La Carbonera - en urbanisasjon ett stykke ovenfor Foya Blanca. Vi syntes vi var dristige og at vi syklet langt. En annen gang syklet vi helt til Costa Blanca-senteret og tilbake igjen til Foya Blanca, men det var ikke før i 2006 - en gang vi ikke hadde leiebil.

Hvorfor skriver jeg dette? Jo, for å gi et inntrykk av vårt eget selvbilde på denne tiden. Vi hadde ingen pretensjoner om å sykle lange turer. Vi så folk sykler oppover de bratte fjellveiene, og syntes det var helt vanvittig å legge ut på slike strabasiøse turer. De lange turene våre skulle foregå til fots, og så skulle vi kose oss med syklene i nærområdet.

Som du kanskje forstår, så skriver jeg dette som en oppladning til de historiene som skal komme i fortsettelsen om sykkelturer vi har foretatt oss etter denne tid. Nå bør jeg kanskje også bemerke at vi deretter har kjøpt litt mer avansert utstyr, men jeg tror at det er av underordnet betydning. Det er det mentale aspektet som er avgjørende. Dersom du ikke tror at du er i stand til å utføre en bragd - for en bragd kan en slik sykkeltur være - så klarer du det heller ikke. Så enkelt er det bare.

Under er et bilde av undertegnede i 2005 på en sykkeltur til fyret i Albir. I bakgrunnen sees mitt elskede Sierra Bernia. Disse første turene ga oss inspirasjonen til og troen på at vi kunne klare å sykle lengre turer. Hvordan det deretter gikk, skal jeg komme tilbake til i senere epistler.