Fra Altea til Callosa d'en Sarrià

Vi trodde vel nå at vi hadde nådd grensen for hvor langt vi kunne sykle. Dårlig form og ikke all verdens spreke sykler - vi var egentlig fornøyd med innsatsen. Men da hadde vi ikke regnet med vår gode venn Jan Owe, som holder til i Villajoyosa. Dette er, for dem som ikke vet det, en by litt syd for Benidorm. Han kom en gang opp til oss - på sykkel - og skulle ha oss med på en tur. Vi var enige om å sykle til Altea la Vella - som vi jo da var vel innforstått med. Men da vi kom opp dit, foreslo han at vi skulle fortsette oppover hovedveien. Vi skulle se hvordan det gikk. 

Det gikk, spesielt for undertegnede, ganske trådt. Giret hoppet av et par ganger, styret var ikke riktig for meg - antagelig var hele sykkelen ikke riktig for meg. Jan Owe syklet rundt meg et par ganger for å se hvordan jeg syklet, og fortalte så Finn at dette så ikke bra ut. Vi hadde pauser et par ganger oppover, og var hver gang enige om at vi skulle fortsette. 
Til sist kom vi opp til Callosa d'en Sarrià, som er hovedsenteret for produksjon av nisperos i regionen. Når en så videre sier at regionen er hovedsenter for produksjon av nisperos i hvert fall i Europa, så skjønner en jo at det er viktig. Nisperos dyrkes stort sett under store nett. Dette gjør at åssidene i dette området har store hvite flekker når en ser dem fra avstand. 
På denne turen fant vi for første gang vår nå faste restaurant i Callosa. Det er tilholdsstedet for en organisasjon som er med på å organisere den lokale festivalen Moros i Cristianos (eller Moros i Cristians som det heter på valensiansk). Inne i lokalet henger det mange gamle kostymer. Veldig flotte. Den innerste delen av lokalet er forbeholdt gamle menn som sitter på små bord og spiller brettspill. Men vi sitter alltid utenfor.

Etter å ha spist litt tapas og drukket en pils her, syklet vi nedover igjen. Men ikke samme veien. Vi syklet i retning av Polop og La Nucia. Det er først en veldig lang nedoverbakke - til broen over Rio Guadelest - og så går det oppover mot Polop. Jeg hadde igjen litt problemer med giren. I La Nucia skiltes vi med Jan Owe - som skulle sykle tilbake til Villajoyosa, mens vi syklet ned fra La Nucia. 

Den turen jeg har beskrevet her, tok vi om sommeren i 2011. Dette ble begynnelsen på våre lengre sykkelturer i Spania. Under ser du et kart over denne rundturen, selv om jeg tror at dette er tatt på en senere tur. Som du ser av høydeprofilen, så er det ganske bratt opp og bratt ned igjen på toppen. På den turen som er angitt på kartet under, har vi i hvert fall syklet fra La Nucia og ned via Alfaz. Turen er da på knapt 32 km.  

Det har vært en strålende opplevelse, selv om jeg mange ganger har vært veldig sliten. Sykkelen min har blitt forbedret, jeg har blitt sterkere og flinkere til å håndtere sykkelen. Etter denne turen var det også vi innså at det kanskje ikke var så dumt å kjøpe sykkelbukser og annet utstyr til sykkelturene. Som sagt så gjort. Dette vil nok framkomme av senere innlegg. 

Til Altea la Vella

Vi fortsatte å utvide vårt område for sykling fra Altea. Den første utvidelsen var til Altea la Vella. Vi sykler opp langs Rio Algar, over broen og videre oppover til Altea la Vella. Det er noen få alternative veier til å komme opp dit. Under ses et bilde tatt ved Rio Algar. Det er et yrende fugleliv her. Denne elven inneholder, i motsetning til mange andre elver i Spania, alltid vann.

Den første gangen vi syklet denne turen, syntes vi at vi var kjempespreke. Kom opp i sentrum, satte oss på en restaurant og spiste lunch. Denne restauranten, Ca Toni, har blitt vårt faste rastested i Altea la Vella. Koselig sted med deilig mat. 

Vi foretrekker som regel å sitte ute, men dersom været ikke tillater det er det god plass innendørs. Vi har blitt fortalt at de har levende jazz der om lørdagene, men det har vi selv aldri opplevd. Uansett; etter å ha syklet opp hit - eller kanskje på vei tilbake fra en enda lengre tur, smaker det alltid godt med noe å drikke.

Tilbaketuren kan en også ta på flere ulike måter. En kjører nedover veien mot kysten fra Ca Toni. Så kan en ta første eller andre avkjørsel mot høyre (dvs. mot Altea). Dersom en tar den første sideveien, kommer en forbi et kloster (som jeg i farten ikke husker hva heter). Veien er tidvis uten fast dekke, og det er en oppoverbakke underveis. Dersom en tar den andre avstikkeren, er veien nedover fin uten overraskende oppoverbakker. 

En krysser jernbanelinjen ved stoppestedet Cap Negret. I den nedlagte stasjonsbygningen ligger det en liten familierestaurant hvor de har 5-6 bord ute like ved toglinjen. Det betyr selvsagt at det blir litt bråk når toget passerer, men det skjer tross alt ikke så ofte. 

Inne er det en bar og noen bord og bak huset - hvor de har en grill - er det ganske god plass. Om formiddagen eller ettermiddagen - som er den tiden hvor vi har stoppet der - sitter folk stort sett foran restauranten. Dette er et koselig alternativ til å spise på Altea la Vella

Etter å ha krysset jernbanelinjen kommer en til en gate som går parallelt med jernbanen, og hvor det kun er lov å kjøre for dem som bord i gaten. Det betyr at den er velegnet for sykling. Den tar oss ut til en vei som går like ved Rio Algar, så da er en tilbake til Altea sentrum igjen. 

Ettersom vi har blitt sprekere, synes vi at dette er en meget kort tur som gjerne kan kombineres med å sykle ned til La Olta. Dette er en del av Altea som ligger litt nordøst for strandpromenaden. Der er det også mange steder hvor man kan ta en liten stopp på en strandrestaurant, og det er steder hvor en kan leie kanoer og drive med ulike former for aktiviteter knyttet til sjøen. Men det kan også være en fin, liten ettermiddagstur. 

Sykkeltur til Benidorm

Som sagt, så gjort. Vi hadde begynt å sykle lengre turer, bl.a. til El Cisne - antikvitetsmarkedet i Benidorm. Fra rundkjøringen i Albir ved Mercadona syker vi sydover på CV-753 og tar av (til høyre) på Cami del'l Ermita Sanç.

Grunnen til at vi har dradd hit noen ganger, er at det i tilknytning til markedet er et par restauranter og hver søndag og lørdag er det levende musikk der. Tidligere år har vi hørt ganske bra storbandjazz her. Det er noen pensjonerte britiske (?) jazzmusikere som lever i Benidorm, og som har spilt her tidlig om morgenen. Merk at musikken begynner kl. 10. Men som regel har vi kommet for sent til dette, og vi vet ikke en gang om de spiller der lengre. Ellers er det en fast musiker som driver stedet. Tror han kanskje er irsk. Så deltar ulike gjesteartister der, og det kan variere veldig hvem som har får tak i. Vi sitter der gjerne en stund og tar oss en pils (derfor lurt med syklene), og gjerne litt å bite i. Det sies at paellaen skal være veldig god, og det faktum at det også er spanjoler som går her for å spise skulle vel styrke en slik påstand. 
Men, det var ikke det denne historien skulle handle om. Første gang vi syklet til El Cisne, var vi sammen med naboer fra Foya Blanca. Etter at vi hadde sittet litt og hørt på musikken, bestemte vi oss for å sykle videre til Benidorm. Det er jo stort sett nedoverbakke til Benidorm, så det var ikke så vanskelig å bestemme seg for det. Vi fortsatte nedover veien foran El Cisne.


Vel nede i Benidorm kom vi oss fram på plassen foran kirken i gamlebyen. Kirken heter Parroquia de San Jaime, og ligger på Plaza Castelar. Kirken ligger på utkikkspunktet som representerer skillet mellom de to store strendene i Benidorm, Playa Levante og Playa Poniente. 

Det var etter hvert blitt ettermiddag, og vi bestemte oss for å gå og spise. Inne i gamlebyen er det mange gode tapasrestauranter, og spesielt i hjertet av gamlebyen snubler en nærmest over dem. Sjekk ut gatene Santo Domingo, San Miguel, Martinez Oriola. Jeg husker ikke hvilke restauranter vi gikk på, men vi gikk på to den gangen og det var en veldig hyggelig opplevelse. 

Senere måtte vi jo sykle hjem igjen også, men vi oppsummerte at det slett ikke var så anstrengende. Det kan ikke ha tatt mer enn en time på returen. Alt i alt er veldig kjekk tur, som ga mersmak. Under ser dere en fornøyd syklist som har kommet tilbake til Foya Blanca.

Sykling

De turene jeg har skrevet om til nå, har foregått til fots. Ikke fordi det nødvendigvis er det vi foretrekker, men fordi det var slik vi startet turene våre på Costa Blanca. Riktignok kjøpte vi sykler for å ha her nede på forsommeren i 2005. Egil og Beate bragte syklene med fra Flesland til Foya Blanca. Men turene vi foretok oss på sykkel var relativt enkle. Vi syklet rundt på appelsinlundveger rundt Foya Blanca, og vi dristet oss kanskje til å sykle ned til Albir eller til fyret utenfor Albir. En gang syklet vi til La Carbonera - en urbanisasjon ett stykke ovenfor Foya Blanca. Vi syntes vi var dristige og at vi syklet langt. En annen gang syklet vi helt til Costa Blanca-senteret og tilbake igjen til Foya Blanca, men det var ikke før i 2006 - en gang vi ikke hadde leiebil.

Hvorfor skriver jeg dette? Jo, for å gi et inntrykk av vårt eget selvbilde på denne tiden. Vi hadde ingen pretensjoner om å sykle lange turer. Vi så folk sykler oppover de bratte fjellveiene, og syntes det var helt vanvittig å legge ut på slike strabasiøse turer. De lange turene våre skulle foregå til fots, og så skulle vi kose oss med syklene i nærområdet.

Som du kanskje forstår, så skriver jeg dette som en oppladning til de historiene som skal komme i fortsettelsen om sykkelturer vi har foretatt oss etter denne tid. Nå bør jeg kanskje også bemerke at vi deretter har kjøpt litt mer avansert utstyr, men jeg tror at det er av underordnet betydning. Det er det mentale aspektet som er avgjørende. Dersom du ikke tror at du er i stand til å utføre en bragd - for en bragd kan en slik sykkeltur være - så klarer du det heller ikke. Så enkelt er det bare.

Under er et bilde av undertegnede i 2005 på en sykkeltur til fyret i Albir. I bakgrunnen sees mitt elskede Sierra Bernia. Disse første turene ga oss inspirasjonen til og troen på at vi kunne klare å sykle lengre turer. Hvordan det deretter gikk, skal jeg komme tilbake til i senere epistler.

Den lille trappeturen

Jeg ligger langt på etterskudd med å fortelle om turene vi går på i området. Den turen jeg skal beskrive nå har vi tatt noen ganger. sist i januar 2012. Det er fra denne turen at bildene har er hentet fra. Turen er beskrevet i de fleste turbøker - vi har lest både den norske (av Svein og Laila Fjeld) og diverse engelske.

Turen begynner med at en må kjøre på N-332 forbi Calpe og mot Jalón (Xalo). Kjør i retning videre til Alcalalí og videre mot Parcent. Deretter første vei til høyre mot Orba. Like før en kommer til Orba, tar en av mot Vall de Laguar og så videre mot Fontilles. Kjør imidlertid forbi innkjørselen til Fontiles og videre mot Campell og Fleix. Det er ualminnelig trangt i Campell, men det er bare å kjøre på. Vi kjørte en gang feil inne i byen, og det var litt stress å komme seg ut igjen. Disse byene ble ikke bygget for biler! Parker i Fleix. Oversiktsbilde over kjøreturen vises på kartet under.

Siden denne turen er svært populær - i hvert fall i perioder hvor det ikke er for varmt - kan det hende at det ikke er plass til å parkere helt øverst i byen (utenfor skolen). Vi har noen ganger måttet kjøre tilbake for å finne parkeringsplass litt nede i byen. Men turen starter altså like forbi skolen - etter at en har lagt byen bak seg.

Det er viktig å ta rikelig vann med seg. Dette gjelder spesielt i sommerhalvåret. Dessuten er det fornuftig å starte tidlig om morgenen.

Turen begynner med at en går litt innover dalen mot Benimaurell, men etter ca 100 meter tar en av en sidevei ned mot høyre hvor det ligger en gammel vaskeplass. Her kan en evt. fylle opp vannflaskene sine i en kran på venstre siden av veien.

Herfra følger du stien nedover mot elveleiet i bunnen av dalen. Veien du følger er en del av en av de veiene som ble laget av maurerne (eller rettere sagt moriskene, maurerne som var omvendt til kristendommen) på 1500-tallet. Navnet trappeturen kommer av at det er lagt inn trappetrinn som er laget for at et fullpakket esel kunne gå der. Trinnene er relativt lave og det er langt mellom dem. Det skal være ca 2000 trinn på denne turen, men vi har forsøkt å telle dem uten å få det til å stemme.

Til å begynne med går en imidlertid bare nedover en sti som svinger seg fram og tilbake nedover dalen. Etter hvert får vi en anelse av at det er brattere lenger nede, og etter et par svinger kan vi se ned mot en tunnel gjennom en klippe på venstre side.

Lenger nede krysser en en nesten uttørket elv. Vi har mange ganger tenkt at det må være flott å gå her en stund etter at det har regnet, men vi vet ikke om det er tilrådelig, for vi aner ikke hvor mye vann det kan være. Det er i hvert fall tydelig at det er en foss som styrter seg utfor fjellet når det har regnet godt. Under har jeg lagt inn en del bilder fra videre nedover stien.

I bunnen av dalen er det et tørt elveleie (hit er det i hvert fall ikke tilrådelig å gå når det regner) med hvite, runde steiner. Her det det passende å ta en liten rast før en går samme tur tilbake igjen.

Denne turen er den første delen av den lange trappeturen. Den starter på samme måten, men fra bunnen av dalen går en videre opp på motsatt side. En går ned og opp igjen i 3 elvedaler, og denne turen kan være ganske strabasiøs. Mer om det en annen gang.

La Costera i gamlebyen i Altea

Som jeg har skrevet på websiden vår, så er det mange gode restauranter i Altea. En av dem, som vi oppdaget for et par år siden, er La Costera. Den ligger i Carrer Mestre Música nr. 8 - opp trappen fra der hvor Carrer la Sèquia munner ut i hovedgaten som går opp fra strandpromenaden og opp i byen. På hjørnet ligger El Perro Negro og en går opp trappen til venstre for denne restauranten (som forøvrig også er en god restaurant). Se klippet fra Google Earth under. Jeg har tatt med deler av strandpromenaden og kirken i gamlebyen (oppe til venstre) for at det skal være lettere å navigere.

Første gang vi besøkte La Costera var nyttårsaften 2011. De tok da inn kun 34 gjester og alle hadde samme meny - som er vanlig på denne dagen. Maten og vinen var utsøkt, og stemningen var helt fantastisk.

Vertinnen, Manuela, er en utrolig sjarmerende (og intens) dame. Mannen hennes, franske Pascal, er kokk. Jeg husker ikke nå alle rettene, men det var utsøkt. På bildet under ser du vertskapet i midten flankert av sine kelnere.

Like før påske i år forsøkte vi å få bord der igjen for å spise med noen venner, men et par timer før vi skulle være der fikk vi en telefon fra Manuela som fortalte at de hadde oversvømmelse på badet og at de måtte kansellere. I slutten av påsken forsøkte vi igjen, og denne gangen var det nok en vellykket aften. Denne gangen spiste vi bl.a. gratinerte hjerteskjell til forrett og langtidstekt lammelår til hovedrett. Aldeles nydelig, og Manuela viste seg på sitt mest gjestfrie og engasjerte.

Vi går absolutt der igjen. Kanskje allerede til nyttår?

Peñón de Ifac (eller Calpeklippen om du vil)

Som jeg kanskje har antydet tidligere, lider jeg av en smule høydeskrekk. Jeg hadde hørt fra samtlige turglade venner i Foya Blanca at en tur til toppen av denne klippen var et must. Derfor gruet jeg meg stadig vekk til å ta denne turen. Den første gangen vi forsøkte - det må ha vært i 2006 en gang tidlig på året - var adkomsten stengt pga vedlikeholdsarbeid. Så vi kom oss ikke lenger opp enn til museet som ligger like under klippen. Dette var i grunnen svært beleilig, Men jeg visste jo at jeg måtte til pers. I dag kan jeg se tilbake på mange turer opp dit, og for hver gang blir det mindre og mindre skremmende, så alle dere med litt høydeskrekk skal vite at det går over med litt trening! Husk dessuten å ha gode sko på deg og ta med godt med drikke. Ikke legg ut på denne turen etter at det har regnet og hvis det er tåke. I sistnevnte tilfelle vil en jo heller ikke se noe av den fantastiske utsikten fra toppen.

Turen begynner med at en kjører til Calpe by. Det er en parkeringsplass nedenfor klippen, og for å komme dit kjører en hovedveien inn til byen. Kjør ikke ned til stranden i syd, men hele veien forbi saltsjøen. I parentes bemerket vil jeg tilføye at det er rosa flamingoer i denne sjøen - i hvert fall på visse årstider - så hold øynene åpne.

Fra parkeringsplassen tar en strake veien inn gjennom porten og oppover en svingete vei mot klippen. Bildet over viser oss i den første bakken med klippen kneisende over. Halvveis oppe kommer en til et informasjonssenter og museum. Her er det også toaletter. Like ovenfor går en gjennom en port med telleverk. De sørger heldigvis for at samtlige kommer ned igjen etter endt tur!

Herfra blir turen mer og mer spektakulær. En har flott utsikt innover mot fjellene og ned mot Calpe by og havnen og stranden utenfor. Stien, som er veldig fin med steinbesetninger hele veien og delvis en treskigard som beskyttelse, svinger seg oppover i 5-6 svinger. Med jevne mellomrom er det utkikksposter med benker.

Stien fortsetter til en går helt oppe langs den stupbratte klippen. Når en tror en ikke kan komme lenger, forsvinner stien inn i en tunnel. På bildet over ser en såvidt tunnelåpningen. På det neste bildet vises selve tunnelen.

En ser hele tiden lyset fra andre siden, og det en kan holde seg i et tau som er festet til veggen. Steinen en går på er glatt, så det er viktig med stødige sko/sandaler med god såle.

På den andre siden av tunnelen er det brattere ut mot sjøen til venstre, og til å begynne med er et tau et par steder som en kan holde seg fast i. Men det er ikke egentlig så bratt, men fjellet kan være glatt. Etter hvert kommer en igjen til en sti som fortsetter utover langs klippen før den begynner å svinge tilbake mot land og oppover mot toppen. Jeg tror at de raskeste småløper opp og ned på en halvtime, og vi har truffet folk som har vært forbannet fordi de har gått feil et sted fordi det ville ødelegge tiden, men vi tar oss alltid god tid, tar masse bilder og koser oss med utsikten.

Et par steder lenger oppe er det også tau en kan bruke for å sikre opp- og nedstigningen. Men det er stort sett greit å gå, når en bare kan glemme at en er redd :-)

Når en nærmer seg toppen, begynner det å bli smalere, og det er bratt ned på flere steder. Men hvis en bare er forsiktig, går det greit. Det er en varde på toppen, og det er et mål å kunne stå på toppen av den.

Helst skal en helt opp på varden!

Det har også etterhvert blitt en ganske stor kattekoloni der oppe som antagelig blir der fordi folk mater dem. De er ikke redde for folk. I området rundt naturparken finnes det også, etter sigende, en egen måkeart. De er heller ikke redde. De kan sitte en meter fra deg på toppen og stirre på deg mens du fotograferer.

Tilbaketuren går den samme veien. Vel nede i Calpe er det fantastisk å kunne ta en dukkert før en spiser på en av de mange restaurantene. Vi har spesielt vært fornøyd med sjømaten vi får der.