Peñón de Ifac (eller Calpeklippen om du vil)

Som jeg kanskje har antydet tidligere, lider jeg av en smule høydeskrekk. Jeg hadde hørt fra samtlige turglade venner i Foya Blanca at en tur til toppen av denne klippen var et must. Derfor gruet jeg meg stadig vekk til å ta denne turen. Den første gangen vi forsøkte - det må ha vært i 2006 en gang tidlig på året - var adkomsten stengt pga vedlikeholdsarbeid. Så vi kom oss ikke lenger opp enn til museet som ligger like under klippen. Dette var i grunnen svært beleilig, Men jeg visste jo at jeg måtte til pers. I dag kan jeg se tilbake på mange turer opp dit, og for hver gang blir det mindre og mindre skremmende, så alle dere med litt høydeskrekk skal vite at det går over med litt trening! Husk dessuten å ha gode sko på deg og ta med godt med drikke. Ikke legg ut på denne turen etter at det har regnet og hvis det er tåke. I sistnevnte tilfelle vil en jo heller ikke se noe av den fantastiske utsikten fra toppen.

Turen begynner med at en kjører til Calpe by. Det er en parkeringsplass nedenfor klippen, og for å komme dit kjører en hovedveien inn til byen. Kjør ikke ned til stranden i syd, men hele veien forbi saltsjøen. I parentes bemerket vil jeg tilføye at det er rosa flamingoer i denne sjøen - i hvert fall på visse årstider - så hold øynene åpne.

Fra parkeringsplassen tar en strake veien inn gjennom porten og oppover en svingete vei mot klippen. Bildet over viser oss i den første bakken med klippen kneisende over. Halvveis oppe kommer en til et informasjonssenter og museum. Her er det også toaletter. Like ovenfor går en gjennom en port med telleverk. De sørger heldigvis for at samtlige kommer ned igjen etter endt tur!

Herfra blir turen mer og mer spektakulær. En har flott utsikt innover mot fjellene og ned mot Calpe by og havnen og stranden utenfor. Stien, som er veldig fin med steinbesetninger hele veien og delvis en treskigard som beskyttelse, svinger seg oppover i 5-6 svinger. Med jevne mellomrom er det utkikksposter med benker.

Stien fortsetter til en går helt oppe langs den stupbratte klippen. Når en tror en ikke kan komme lenger, forsvinner stien inn i en tunnel. På bildet over ser en såvidt tunnelåpningen. På det neste bildet vises selve tunnelen.

En ser hele tiden lyset fra andre siden, og det en kan holde seg i et tau som er festet til veggen. Steinen en går på er glatt, så det er viktig med stødige sko/sandaler med god såle.

På den andre siden av tunnelen er det brattere ut mot sjøen til venstre, og til å begynne med er et tau et par steder som en kan holde seg fast i. Men det er ikke egentlig så bratt, men fjellet kan være glatt. Etter hvert kommer en igjen til en sti som fortsetter utover langs klippen før den begynner å svinge tilbake mot land og oppover mot toppen. Jeg tror at de raskeste småløper opp og ned på en halvtime, og vi har truffet folk som har vært forbannet fordi de har gått feil et sted fordi det ville ødelegge tiden, men vi tar oss alltid god tid, tar masse bilder og koser oss med utsikten.

Et par steder lenger oppe er det også tau en kan bruke for å sikre opp- og nedstigningen. Men det er stort sett greit å gå, når en bare kan glemme at en er redd :-)

Når en nærmer seg toppen, begynner det å bli smalere, og det er bratt ned på flere steder. Men hvis en bare er forsiktig, går det greit. Det er en varde på toppen, og det er et mål å kunne stå på toppen av den.

Helst skal en helt opp på varden!

Det har også etterhvert blitt en ganske stor kattekoloni der oppe som antagelig blir der fordi folk mater dem. De er ikke redde for folk. I området rundt naturparken finnes det også, etter sigende, en egen måkeart. De er heller ikke redde. De kan sitte en meter fra deg på toppen og stirre på deg mens du fotograferer.

Tilbaketuren går den samme veien. Vel nede i Calpe er det fantastisk å kunne ta en dukkert før en spiser på en av de mange restaurantene. Vi har spesielt vært fornøyd med sjømaten vi får der.

Sierra Helada

Turen over Sierra Helada er et must. Vi går den nesten hver gang vi er her nede, og det betyr i praksis 4 ganger i året, så vi har gått turen på ulike årstider. Turen går fra Albir til Bendorm - eller omvendt - over fjellet. Den aller første gangen jeg gikk denne turen var i midten av mars 2006. På denne tiden av året er det masse blomster, noe som setter en ekstra spiss på turen for meg i hvert fall.

Turen starter på parkeringsplassen i Albir som turen til fyret jeg har skrevet om tidligere. Gå et lite stykke innover veien mot fyret, men allerede ved rasteplassen skal du ta av fra denne veien på en merket sti opp til høyre. Det første målet er toppen (av Løvstakken, som vi kaller det), omtrent der hvor masten står. Det er få steder en kan gå feil. Ett sted, hvis man går litt for langt til høyre, må man gå langs en rygg uten skygge av noe slag. Hvis man derimot følger stien, kan man gå mellom trærne, noe som er mer behagelig, særlig midt på sommeren. Det gjør ikke så mye. Bildet under viser utsikten over bukten med Altea i bakgrunnen sett fra omtrent halvveis opp mot toppen. Mot horisonten sees Sierra Bernia.

Som jeg har nevnt; det er veldig mange vakre blomster på denne tiden. Jeg vet ikke hva de heter alle sammen. Jeg legger ut ett bilde her - uten navn. Kanskje jeg kan finne navn på den senere.

Fortsett å gå til du nesten er oppe ved masten. Her går stien til høyre - delvis inne i en skog. Dersom du ønsker det, kan du ta en avstikker helt til topps. Det er en spektakulær utsikt fra toppen. Men ellers følgeren en stien mot høyre, for målet er å komme fram til Benidorm.

Etter å ha gått en stund inne i denne skogen - men med utsikt innover land mesteparten av tiden, kommer en opp til en vei. Der er jo litt underlig at det går en vei helt opp til toppen av Sierra Helada, men det er selvsagt pga anlegget her oppe.

Under har jeg samlet en gruppe bilder som alle er tatt på denne første turen over Sierra Helada. Jeg har med vilje unnlatt å ta med det ene bildet av meg hvor jeg sitter forskremt og ikke vil gå lenger. Jeg får innrømme det først som sist: Jeg har høydeskrekk. Jeg hadde av venner fått beskjed om at det var ett sted det var litt nifst, men poenget er at jeg ikke vet hvor langt jeg må gå for å komme til dette stedet. Så da jeg så dette stedet hvor jeg ikke ville gå ned, lurte jeg jo på om jeg var enda mer pinglete enn de andre. Hvis det jeg sto foran var det verste stedet, visste jeg jo at jeg var over det når jeg bare kom ned. Hvis det derimot ikke var det verste stedet, så vil jeg på et tidspunkt befinne meg mellom to ekle steder. Det viste seg at det var det mest ubehagelige stedet, så jeg hadde bekymret meg uten grunn. Senere har jeg aldri vært redd for å gå dette stedet.

Det er veldig spektakulært mange steder. Stien går helt ytterst på klippene, og noen steder går den, som det framgår av bildene, nærmest på et overheng. Men hvis bare dine turkamerater ikke på død og liv skal bøye seg utenfor alle klippene for å få de beste bildene, så går det bra.

Turen går opp og ned, og opp og ned. Hele fjellkjeden fra fyret i Albir til Benidorm består av sånn ca. 12 topper. Men vi skal ikke gå over riktig alle. Det sies å være ca 1100 meters stigning totalt på denne turen, men det har vi aldri målt. Turen kan ta fra 3-5 timer alt etter hvor god form en er i, hvor fort en ønsker å gå, hvor mange blomster og fjell en skal ta bilde av, og hvor mye en vil drøse på veien. Uansett, til slutt kommer en ned til korset over Benidorm, som det siste bildet i serien under viser.

Etter den første toppen (med masten) går en ned en god vei

Hvis en ser seg tilbake, kan en se Calpeklippen i det fjerne

Noen steder er det litt overheng, og siden stien går nært kanten, kan det virke litt skremmende.

Her kan en tydelig se at stien går helt ute på kanten - merk deg folkene som står på stien i nedkant av bildet.

Her ser vi også et av overhengene

På den siste toppen før vi kommer til Benidorm, står det et stort kors.

Fra korset må en dessverre gå på en asfaltert vei som svinger seg nedover mot Benidorm. Byen er vakker sett herfra (se bildet nedenfor tatt like nedenfor korset), men siden en allerede har gått ganske langt, blir det litt tungt. Men tanken på at en kan gå på en strandbar og ta en pils etterpå, gjør at en utholder såre legger og tørre struper. Vi har i hvert fall hatt en tendens til å ha med oss for lite væske på disse turene, spesielt om sommeren.

Som sagt, ølen etterpå smaker veldig godt. Noen venner pleier å ta et bad på Levante-stranden før de tar en øl, men det er jo en smakssak. Godt smaker det uansett. Bildet under er ikke tatt på denne første turen over Sierra Helada, for på det tidspunktet hadde vi ikke funnet yndlingsbaren vår. Den er nesten umulig å ikke finne. Når en kommer ned til stranden, så går en til venstre så langt en kan komme. Baren tilhører et hotell som ligger helt i enden av stranden.

På tilbaketuren kan en ta taxi - som ikke koster så mye - eller buss. Finn et stopp for buss nr 10. Den går innom både Alfaz, Albir og Altea. Det tar jo litt tid, men det blir jo en slags sightseeing. Som et siste alternativ kan en jo ta turen tilbake over Sierra Helada.

Bar la Placita

Når en har et fast sted å reise til, er det viktig å etablere en del faste tilholdssteder. Bar la Placita i Altea er et slikt sted for oss. Det er en enkel bar, så å legge den under kategorien restauranter er nok å ta litt hardt i, men vi har tross alt valgt å ikke lage flere kategorier. Baren drives av ekteparet Menchu og Vicente, og den ligger i Balcon de Altea, like nedenfor kirkeplassen i Altea (se Google bildet under).

Hver gang vi kommer til Altea, er det alltid hyggelig å gå på Bar la Placita og hilse på Menchu og Vicente. De snakker ikke engelsk, så det tvinger oss også til å snakke spansk. Menchu lager tapas (kalde og varme) og steker hamburgere. Mange spanske naboer stikker innom for en kaffe eller øl.

Når det er fotballkamp, spesielt hvis det er en kamp mellom to store spanske klubber, er det fullt av folk som ser kampen her. Vi så Spania spille de avsluttende kampene i VM 2010 i Sør-Afrika, samt finalen i EM i 2012, på Bar la Placita. Stor entusiasme og kjempestemning - selvsagt siden Spania vant i begge tilfellene. På bildet under ser vi Luis, en stor patriot - fra Alcoi - under semifinalen i VM 2010.

I en slik stund, når en opplever en slik seier sammen med mange spanske naboer, føler en seg litt spansk selv, og en får nye bekjente.

En annen ting som bør nevnes, er at nesten hver lørdagskveld synger Menchu, akkompagnert av Jordi, en venn av paret, tradisjonelle, spanske sanger, og det er riktig stemningsfullt. Dette er desto hyggeligere, for det er ikke så mange steder, i hvert fall ikke som dette, hvor en kan høre spansk musikk. Det anbefales virkelig å gå på Bar la Placita en lørdagskveld.

El Faro de Albir

En av de korteste turene en kan ta, være det seg fra Altea eller Albir, er til fyret i Albir, El Faro de Albir. Fyret ligger på den ytterste klippen til høyre for Albirbukten. Dette representerer nordøstenden av Sierra Helada (eller Serra de Gelada som det heter på valensiansk). I 2005, nærmere bestemt 11. mars, ble Sierra Helada gjort til offisiell naturpark av regionsmyndighetene i Valencia.

Dette er en kort, enkel tur som passer å ta tidlig om morgenen eller om ettermiddagen, spesielt om sommeren når det kan bli vel varmt. Den kan både gåes og sykles, men vi har som regel gått den. En går på en grusvei som svinger seg utover hele veien til fyret som ligger helt ytterst. Vi har også tatt med svigermor på nesten hele turen, og det var da hun var mer enn 85 år gammel. Nok om det.

Uansett hvor en kommer fra, så må man komme seg til parkeringsplassen ovenfor Albir - opp mot fjellet. På bildet over er stien tegnet inn på et kart fra Google Earth. Her ser du også hvordan du kan komme opp fra Albir. Når en går fra parkeringsplassen, kan man gå direkte inn i området for naturparken. Så er det bare å følge veien utover til man kommer til fyret. Like etter at en starter, går en forbi punktet der veien opp mot Sierra Helada tar av. Strekningen fra parkeringsplassen og ut til fyret er på 2,5 kilometer

Tidligere var det et avsperret område rundt selve fyret, men nå har det blitt åpnet for publikum og fyret har blitt totalrenovert. På veien utover går man gjennom en ganske kort tunnel. Hele veien møter en mange folk som spaserer eller sykler.

Hele veien har en god utsikt mot både Sierra Bernia og Calpeklippen. En kan også se et fiskeoppdrettsanlegg som ligger utenfor Albir og Altea. Jeg har forøvrig lest at dette skal flyttes pga at det ligger for nært opp til naturparken.

Et stykke før en kommer ut til fyret kan en ned til venstre se noen områder hvor det er ganske mye okerholdig jord eller stein. Det er flere huler der. Dette er restene etter en okergruve som var aktiv her i svunnen tid. En kan, hvis en ser nøye etter, også se restene av et utskipningsanlegg. Flere søyler nedover bakken antyder at det må ha vært et system for å frakte massene ned til havnen som har vært nedenfor.

Like før den siste bakken opp, er det et utkikkspunkt hvor en se ut mot havet på utsiden av fjellet. Bildet under er tatt fra dette stedet, på et tidspunkt før det ble satt opp gjerde og forbudtskilt der. Jeg anbefaler å ikke gå utenfor gjerdet! Men en ser i hvert fall opp mot fyret og Calpeklippen i det fjerne som på bildet nedenfor.

Etter å ha vært på en liten tur rundt ute på selve fyret, tar en samme vei tilbake igjen. Det er verdt å se på alle informasjonstavlene som står langs ruten. De forteller både om okerutvinningen, hvordan fjellet har blitt dannet og plantelivet i naturparken.

Min aller første fjelltur i Spania

Den turen jeg skal beskrive ble gjennomført sent i september 2004. Nydelig vær, men ikke altfor store ambisjoner på den tiden. Det betyr selvsagt at denne turen er lett og at de aller fleste kan gå den uten problemer. Målet var Sierra Bernia.

Vi kjørte nordover gjennom Altea og Calpe på N-332 opp til krysset inn til Jalon (eller Xaló, som det heter på valenciansk). Videre kjørte vi inn dalen helt til byen Jalon. Her fant vi avstikkeren opp til Sierra Bernia. Det kan være litt kinkig å finne, men det går greit. Veien en skal følge heter Camino Bernia (CV-749). Den er ganske svingete og smal, så det er lurt å kjøre forsiktig. Det blir raskt ganske øde oppover, men det ligger små gårder (fincas) innimellom, samt to fincas som er gjort om til restauranter hvorav den ene på venstre hånd kalles Verdi Vent. Men det får vi ta en annen gang. En må kjøre helt til toppen og kan se Sierra Bernia rett foran seg. Her er det også en restaurant i en gammel finca. Den vil jeg komme tilbake til. Vi parkerte bilen ved fincaen. Bildet under viser et bilde av Sierra Bernia tatt omtrent fra dette stedet.

Litt nærmere fjellet er det et kryss med et informasjonsskilt. Det viser at en kan ta turen på to forskjellige måter, men vi tok turen vist mot høyre, dvs. rett mot fjellet fra der informasjonstavlen står. Det er ganske god grusvei oppover, selv om det noen steder kan være litt oppgravd hvis det har regnet, noe som ikke skjer så ofte på de kanter! Det er ikke noen steder en kan ta feil av stien. På et tidspunkt, akkurat når en kommer opp på en slags topp mellom to fjell, går en mot venstre (noe som er naturlig siden det er der Sierra Bernia ligger). Stien er her smalere, og går på skrå oppover en fjellskråning.

På bildet over ser vi tilbake mot stien vi har gått oppover. Tilsist vender stien inn mot venstre over en kant, og en er på et slags platå. Herfra har en fin utsikt over Altea, Albir og Benidorm. Her befinner seg også en ruin av en gammel festning som ble bygget av Filip 2, som det heter. Det er ikke mye som står igjen, men en kan levende forestille seg hvordan det kan ha sett ut. Noe av det fineste som står igjen er buene som vises i bildet under. 

Selv om en ikke ser omkretsen av borgen så godt nede fra bakken, så ble jeg storligen forundret da jeg litt senere forsøkte å finne borgen på Google Earth. Bildet under viser hvordan borgen har sett ut sett ovenfra. Jeg har fotografert litt av en av informasjonstavlene som står i området.

Selv om mesteparten av borgen er borte i dag, så viser bildet under - tatt fra Google Earth i 2006, sånn ca., at det fremdeles går an å gjenkjenne konturene av borgen når en ser det litt fra avstand.

Det passer fint å spise litt medbrakt mat her oppe, mens man beundrer utsikten - hvis det ikke er for disig da. Den fineste tiden å gå på fjellet er kanskje i mars-april, for da er luften klarest. Fra festningsruinene går det også an å fortsette helt til topps på Sierra Bernia, men det får vente til en annen gang.

Turen gikk tilbake samme vei som vi var kommet - ned til restauranten ved fincaen for litt å spise og en øl! Dette var i tiden før Spania hadde innskjerpet promillegrensene. En må bare passe på at en ikke kommer for sent, for når lunchtiden er over, får en ingenting å spise. Vi har gjennom årene spist noen fantastiske, skjønt enkle, måltider på på denne restauranten i Bernia.

En kan kjøre samme vei tilbake som en kom opp, men det går også an å kjøre tilbake kun til første kryss, og så ta til høyre. Da får en et fin utsikt over kysten nord for Calpe. Det kan da passe å ta en svipptur nedom denne byen for å ta et bad på en av de lange, fine strendene der og beundre Calpeklippen (eller Peñón de Ifac, som den egentlig heter). Slik settes drømmene om en ny tur i sving!

Så er vi i gang ...

Vi har lenge tenkt på at vi skal skrive en blogg om ting vi opplever, spesielt på alle våre turer i Spania, og særlig i området rundt Altea - fra Valencia til Alicante, Tarbena og Sella. Veien blir til mens man går, så vi får se hvor dette leder oss hen. Bildet i banneret av denne bloggen er tatt fra Altea med utsikt ut over middelhavet og med Sierra Helada og fyret utenfor Albir til høyre i bildet.

Vi er opptatt av at vi skal gi råd og vink når det gjelder nye turer vi finner, og hvordan en skal unngå å gå helt feil, som vi nylig gjorde da vi skulle gå tur ovenfor Bolulla. Stien var dårlig merket og beskrivelsen vi fulgte var heller ufullstendig. Vi tester også ut ulike mobile applikasjoner som gjør det mulig senere å vise hvor en har gått. Dette vil gjøre det enklere for andre å unngå å gjøre feil når en går på ukjente steder.

Ofte kan det rett og slett være deilig å bare sykle rundt på lykke og fromme på det vi kaller appelsinlundveiene, dvs. smale grusveier mellom appelsinlundene i området. Veldig koselig og på riktige tider av året kan en også kjenne den utrolig deilige duften av blomstrende appelsiner eller sitroner. Mandelblomstringen på ettervinteren er også helt ubeskrivelig dersom man klarer å komme på den rette tiden.

Alle har sine favoritter, både når det gjelder byer, restauranter, turer og fjell. Jeg innrømmer det først som sist - mitt favorittfjell er Sierra Bernia. Det er utrolig vakkert uansett hvilken retning en ser det fra. Se bare på bildet over som er tatt fra havneområdet i Altea. Vi ser gamlebyen midt i bildet med Sierra Bernia i bakgrunnen.