Ca Mezquida - vår marokkanske restaurant i Altea

For et par år siden dukket det opp en ny restaurant i vårt nabolag i Altea. Dvs. vi fikk siden vite at den var flyttet fra et sted inne i gamlebyen, antagelig fordi lokalet var billigere utenfor. Som Finn pleier å si, når lokalitetene ikke er av de aller beste, må maten være desto bedre. Og dette stemte i hvert fall i dette tilfellet.

Over sees et bilde av restauranten - desverre når den er stengt. Vanligvis er det en del bord utenfor, men første gang vi spiste der - etter anbefaling av venner - spiste vi inne, fordi det var litt kjølig. Dette var i begynnelsen av januar i år. Vi spiste en varm gryte - det passet veldig til årstiden. Jeg husker selvsagt ikke nå hva retten heter, men jeg tror den har navnet sitt etter den leirgryten den tilberedes i. Se bildene under.

Det mest fantastiske er når de tar av lokket på gryten og dampen og luktene brer seg i rommet. Det er helt fantastisk. De bruker mye kanel og andre nydelige krydder i maten. Den er ikke sterk, men veldig velsmakende, og kjøttet har blitt kokt ved svar varme over lang tid, så det er veldig mørt. 

Etter dette første vellykkede besøket har vi vært der flere ganger - både alene og med forskjellige gjester, og det har alltid vært svært vellykket. Noen ganger spiser vi ulike småretter. Grytene nevnt ovenfor passer best når det er kaldt.
Restauranten ligger så nærmt oss at det tar mindre enn 5 minutter å gå opp dit. Ulempen - at plasseringen ikke er av de aller beste, tåler vi godt. Den ligger omtrent midt i et kryss - akkurat der hvor en kjører inn i urbanisasjonen vår. En siste ting. Inne i lokalet er det pyntet med malerier fra Marokko. Kokken er fra Marokko, mens han kone - som serverer - er fra Altea. Veldig hyggelige begge to.

Fra Altea til Guadelest - på sykkel

Denne turen er et eksempel på en tur som ble noe helt annet enn jeg hadde set for meg på forhånd. Det var i begynnelsen av oktober 2011. Vi hadde avtalt med Siri og Jan Owe at de skulle komme opp til oss i Altea, og så skulle vi sykle en tur sammen. Som sagt, så gjort. De kjørte opp med syklene på taket, og parkerte utenfor hos oss. Vi hadde gjort i stand litt utstyr, litt varme klær, mat og vann. Det var fremdeles varmt, selv om det var oktober, men om kvelden kan det bli litt kjøligere. På dette tidspunkt var vi fullt utstyrt med sykkelbekledning inklusive bleiebukser. Det er faktisk en nødvendighet å ha når en skal sykle lange turer.

Vi startet ut forsiktig. Via Altea la Vella og opp til Callosa d'en Sarriá. Ingenting unormalt så langt. Vi stoppet og spiste på stamrestauranten. På veien oppover lå jeg jevnt over bakerst. Men de ventet tålmodig på meg. Under ser du resten av gjengen i starten av turen.

Etter en god og oppkvikkene lunch med tapas og pils, ble vi enige om å sykle videre. Det var liksom ikke sagt hvor langt vi skulle sykle, men vi skulle se hvordan det går. Veien videre betyr i denne sammenheng veien mot Guadelest, altså CV-755 - eller gamleveien til Guadelst.

Den første delen av veien var ikke noe særlig anstrengende. Det gikk mest bortover, og så litt ned. Dette var jo litt faretruende, fordi jeg visste jo sånn omtrent hvor langt opp det var dit. Men tidligere hadde jeg alltid bare sittet i en bil opp denne veien, og mens jeg syklet erfarte jeg bittert hvor lite en merker seg hvordan veien egentlig her. Kun hvis veien går veldig bratt opp eller ned, merker en det i bil. Bildet under viser resten av gjengen på en liten stopp langs veien oppover.

Siden Jan Owe og Siri er så veldig mye sprekere enn oss, betyr det selvsagt at de må vente på oss med jevne mellomrom. Finn holdt seg i nærheten av meg, slik at jeg ikke skulle miste motet. Det jeg har erfart er at selv om jeg kan bli utrolig sliten, så tar jeg meg ganske raskt inn igjen, og dette er jo svært oppmuntrende.

Jeg var veldig begeistret da Finn fortalte at nå kunne vi se Guadelest i det fjerne. Og ganske riktig - der lå de gamle bygningene på toppen av fjelltoppen i det fjerne. Da tenkte jeg: Nå er det ikke så lenge igjen. Men hvor feil tok jeg ikke. På bildet under kan en såvidt se tårnene.

En av de største overraskelsene på denne turen, når det gjelder anstrengelser, var at etter at bildet over var tatt, kom en lang nedoverbakke. Utsikten mot Guadelest var fullstendig borte. Veien svingte nedover og nedover. Deprimerende! Ikke fordi det var slitsomt, men fordi det betydde at det var en lang vei opp igjen etterpå. Siri og Jan Owe ventet ved en nedlagt restaurant. Vi lekte litt med tanken på å kjøpe den, selv om det var en ruin innendørs. Utsikten var imidlertid upåklagelig. Vi ville ikke drive den, men bruke den som en slags hytte. Slike tanker blir det heldigvis aldri noe av. Under er et bilde av oss alle fire utenfor.

Som en kan se på bildet er alle fornøyd, og ingen ser spesielt sliten ut. Vi fortsatte kort tid etterpå, og under ser du meg på vei videre oppover.

Guadelest kunne igjen sees. Stemingen er god

Finn tok bildet over av meg mens han syket. På dette tidspunktet trodde jeg at nå var det verste over. Nå skulle vi bare ha noe god mat og et glass ofør vi skulle kjøre ned igjen. Hvor feil kan man ta! Vi spiste lunch nummer to for dagen på en liten restaurant utenfor gamlebyen. Det var veldig koselig, og vi kom raskt i stemning. Vi var enige om å kjøre den "nye veien" nedover igjen. Da snakker vi om veien som går mer eller mindre direkte ned til La Nucia - CV-70, selv om en først må kjøre et stykke på CV-7565. En kjører gjennom byen og opp til venstre. Riktignok hadde Siri advart oss med at det var et par oppoverbakker til før vi kom til den store utforbakken, men slik vi husket det fra tidligere kjøreturer, var ikke det noe å bekymre seg om.

Men vi hadde forregnet oss igjen. Det var ikke bare 2 oppoverbakker. Etter mine beregninger må det ha vært 4. Jeg var nok også litt trøtt på dette tidspunkt, og jeg måtte gå av sykkelen i et par av disse oppoverbakkene. Jeg tror det verste var at jeg ikke var forberedt på det. Til sist kom vi fram på "kanten", dvs. der hvor det bare går nedover. Det er en fantastisk utsikt der ovenfra. Men det var bare å kle på seg en varm jakke og styrte seg utfor. Jeg oppdaget da at det er en ting til jeg ikke er komfortabel med når det gjelder sykling, og det er å kjøre utfor bakker i full vart. Så jeg bremset mye mer enn de andre, og var selvsagt da sist nedover også. Under ser en Callosa d'en Sarriá i solnedgangen. Fjellet i bakgrunnen er Sierra Bernia.

Vi syklet ned igjen til Altea via La Nucia hvor Siri og Jan Owe tok syklene på bilen og kjørte hjem. Vi gikk opp til oss selv, dusjet og la oss i jacuzzien for å få massert våre ømme muskler mens vi lå og stirret ut over Middelhavet i kveldsmørket.

Fra Altea til Villajoyosa - på sykkel

Villajoyosa - gledens by - var opprinnelig en fiskelandsby. Husene langs stranden er malt i mange, sterke farger. Dette har tradisjonelt - sies det - vært for at fiskerne, som kom hjem fra havet, lett skulle kjenne igjen sitt hus. I våre dager kommer fiskerne inn til en havn som er bygget til siden for stranden, så dette behovet er ikke til stede lenger, men husene males fremdeles slik, og det har blitt et kjennetegn for byen. Et annet kjennetegn for byen er den lange, flotte stranden. Den er kunstig generert og fra tid til annen må de skufle sanden opp igjen fra bukten utenfor. I nyere tid har det også blitt laget en ny strandpromenade med en garasje under den. Dette har gjort at det er mye mindre problemer med biler som kjører der nede. Under ser du et bilde av Villajoyosa sett fra stranden.

Vanligvis har vi pleid å kjøre ned til Villajoyosa - eller ta toget - for å bade og spise lunch på en av strandrestaurantene. Men i påsken i 2011 syklet vi fra Altea til Villajoyosa. Det er en strekning på ca. 25 km - men det kommer selvsagt an på hvilken vei en sykler. Vi sykler ikke N-332, for der er det for mye trafikk, så det blir en litt lengre distanse enn å kjøre. Dessuten kjører vi gjerne nedom strandpromenaden i Benidorm, noe som gjør det enda litt lengre. Hvis det er veldig varmt, stikker vi gjerne innom vårt faste vannhull (det samme vi bruker når vi har gått over Sierra Helada). 

De første gangene vi syklet denne veien, syntes vi det var litt tungt, men nå har det blitt en liten, behagelig tur. Dersom vi bader og spiser lunch i Villajoyosa, kan det hende det blir så sent at vi tar toget tilbake. Det er veldig behagelig - selv om vi må skifte tog i Benidorm. Toget er nemlig elektrifisert fra Alicante til Benidorm, mens det er et diseltog som går videre opp mot Denia. Kun hvert annet tog korresponderer med et tog fra Benidorm. I Altea er det jo kun 5 minutter oppover fra toget og hjem, så det er veldig behagelig. 

Under sees en oversikt over hvordan vi syklet. Noen ganger sykler vi litt lenger opp mot Sierra Helada - for å komme unna trafikken. Men vi sykler alltid nedom Benidorm. Da jeg sporet turen første gang - med Wikiloc - ble turen logget til 20.6 km, men det er noen som mener at den er lengre enn det. Vi startet altså til høyre (ved det grønne merket) og endte opp nede til venstre (ved det røde merket). Underst ser en høydeprofilen, som desverre i Wikilocs web-versjon kun viser fot. 

Fra Altea til Callosa d'en Sarrià

Vi trodde vel nå at vi hadde nådd grensen for hvor langt vi kunne sykle. Dårlig form og ikke all verdens spreke sykler - vi var egentlig fornøyd med innsatsen. Men da hadde vi ikke regnet med vår gode venn Jan Owe, som holder til i Villajoyosa. Dette er, for dem som ikke vet det, en by litt syd for Benidorm. Han kom en gang opp til oss - på sykkel - og skulle ha oss med på en tur. Vi var enige om å sykle til Altea la Vella - som vi jo da var vel innforstått med. Men da vi kom opp dit, foreslo han at vi skulle fortsette oppover hovedveien. Vi skulle se hvordan det gikk. 

Det gikk, spesielt for undertegnede, ganske trådt. Giret hoppet av et par ganger, styret var ikke riktig for meg - antagelig var hele sykkelen ikke riktig for meg. Jan Owe syklet rundt meg et par ganger for å se hvordan jeg syklet, og fortalte så Finn at dette så ikke bra ut. Vi hadde pauser et par ganger oppover, og var hver gang enige om at vi skulle fortsette. 
Til sist kom vi opp til Callosa d'en Sarrià, som er hovedsenteret for produksjon av nisperos i regionen. Når en så videre sier at regionen er hovedsenter for produksjon av nisperos i hvert fall i Europa, så skjønner en jo at det er viktig. Nisperos dyrkes stort sett under store nett. Dette gjør at åssidene i dette området har store hvite flekker når en ser dem fra avstand. 
På denne turen fant vi for første gang vår nå faste restaurant i Callosa. Det er tilholdsstedet for en organisasjon som er med på å organisere den lokale festivalen Moros i Cristianos (eller Moros i Cristians som det heter på valensiansk). Inne i lokalet henger det mange gamle kostymer. Veldig flotte. Den innerste delen av lokalet er forbeholdt gamle menn som sitter på små bord og spiller brettspill. Men vi sitter alltid utenfor.

Etter å ha spist litt tapas og drukket en pils her, syklet vi nedover igjen. Men ikke samme veien. Vi syklet i retning av Polop og La Nucia. Det er først en veldig lang nedoverbakke - til broen over Rio Guadelest - og så går det oppover mot Polop. Jeg hadde igjen litt problemer med giren. I La Nucia skiltes vi med Jan Owe - som skulle sykle tilbake til Villajoyosa, mens vi syklet ned fra La Nucia. 

Den turen jeg har beskrevet her, tok vi om sommeren i 2011. Dette ble begynnelsen på våre lengre sykkelturer i Spania. Under ser du et kart over denne rundturen, selv om jeg tror at dette er tatt på en senere tur. Som du ser av høydeprofilen, så er det ganske bratt opp og bratt ned igjen på toppen. På den turen som er angitt på kartet under, har vi i hvert fall syklet fra La Nucia og ned via Alfaz. Turen er da på knapt 32 km.  

Det har vært en strålende opplevelse, selv om jeg mange ganger har vært veldig sliten. Sykkelen min har blitt forbedret, jeg har blitt sterkere og flinkere til å håndtere sykkelen. Etter denne turen var det også vi innså at det kanskje ikke var så dumt å kjøpe sykkelbukser og annet utstyr til sykkelturene. Som sagt så gjort. Dette vil nok framkomme av senere innlegg. 

Til Altea la Vella

Vi fortsatte å utvide vårt område for sykling fra Altea. Den første utvidelsen var til Altea la Vella. Vi sykler opp langs Rio Algar, over broen og videre oppover til Altea la Vella. Det er noen få alternative veier til å komme opp dit. Under ses et bilde tatt ved Rio Algar. Det er et yrende fugleliv her. Denne elven inneholder, i motsetning til mange andre elver i Spania, alltid vann.

Den første gangen vi syklet denne turen, syntes vi at vi var kjempespreke. Kom opp i sentrum, satte oss på en restaurant og spiste lunch. Denne restauranten, Ca Toni, har blitt vårt faste rastested i Altea la Vella. Koselig sted med deilig mat. 

Vi foretrekker som regel å sitte ute, men dersom været ikke tillater det er det god plass innendørs. Vi har blitt fortalt at de har levende jazz der om lørdagene, men det har vi selv aldri opplevd. Uansett; etter å ha syklet opp hit - eller kanskje på vei tilbake fra en enda lengre tur, smaker det alltid godt med noe å drikke.

Tilbaketuren kan en også ta på flere ulike måter. En kjører nedover veien mot kysten fra Ca Toni. Så kan en ta første eller andre avkjørsel mot høyre (dvs. mot Altea). Dersom en tar den første sideveien, kommer en forbi et kloster (som jeg i farten ikke husker hva heter). Veien er tidvis uten fast dekke, og det er en oppoverbakke underveis. Dersom en tar den andre avstikkeren, er veien nedover fin uten overraskende oppoverbakker. 

En krysser jernbanelinjen ved stoppestedet Cap Negret. I den nedlagte stasjonsbygningen ligger det en liten familierestaurant hvor de har 5-6 bord ute like ved toglinjen. Det betyr selvsagt at det blir litt bråk når toget passerer, men det skjer tross alt ikke så ofte. 

Inne er det en bar og noen bord og bak huset - hvor de har en grill - er det ganske god plass. Om formiddagen eller ettermiddagen - som er den tiden hvor vi har stoppet der - sitter folk stort sett foran restauranten. Dette er et koselig alternativ til å spise på Altea la Vella

Etter å ha krysset jernbanelinjen kommer en til en gate som går parallelt med jernbanen, og hvor det kun er lov å kjøre for dem som bord i gaten. Det betyr at den er velegnet for sykling. Den tar oss ut til en vei som går like ved Rio Algar, så da er en tilbake til Altea sentrum igjen. 

Ettersom vi har blitt sprekere, synes vi at dette er en meget kort tur som gjerne kan kombineres med å sykle ned til La Olta. Dette er en del av Altea som ligger litt nordøst for strandpromenaden. Der er det også mange steder hvor man kan ta en liten stopp på en strandrestaurant, og det er steder hvor en kan leie kanoer og drive med ulike former for aktiviteter knyttet til sjøen. Men det kan også være en fin, liten ettermiddagstur.