Fra Altea til Guadelest - på sykkel

Denne turen er et eksempel på en tur som ble noe helt annet enn jeg hadde set for meg på forhånd. Det var i begynnelsen av oktober 2011. Vi hadde avtalt med Siri og Jan Owe at de skulle komme opp til oss i Altea, og så skulle vi sykle en tur sammen. Som sagt, så gjort. De kjørte opp med syklene på taket, og parkerte utenfor hos oss. Vi hadde gjort i stand litt utstyr, litt varme klær, mat og vann. Det var fremdeles varmt, selv om det var oktober, men om kvelden kan det bli litt kjøligere. På dette tidspunkt var vi fullt utstyrt med sykkelbekledning inklusive bleiebukser. Det er faktisk en nødvendighet å ha når en skal sykle lange turer.

Vi startet ut forsiktig. Via Altea la Vella og opp til Callosa d'en Sarriá. Ingenting unormalt så langt. Vi stoppet og spiste på stamrestauranten. På veien oppover lå jeg jevnt over bakerst. Men de ventet tålmodig på meg. Under ser du resten av gjengen i starten av turen.

Etter en god og oppkvikkene lunch med tapas og pils, ble vi enige om å sykle videre. Det var liksom ikke sagt hvor langt vi skulle sykle, men vi skulle se hvordan det går. Veien videre betyr i denne sammenheng veien mot Guadelest, altså CV-755 - eller gamleveien til Guadelst.

Den første delen av veien var ikke noe særlig anstrengende. Det gikk mest bortover, og så litt ned. Dette var jo litt faretruende, fordi jeg visste jo sånn omtrent hvor langt opp det var dit. Men tidligere hadde jeg alltid bare sittet i en bil opp denne veien, og mens jeg syklet erfarte jeg bittert hvor lite en merker seg hvordan veien egentlig her. Kun hvis veien går veldig bratt opp eller ned, merker en det i bil. Bildet under viser resten av gjengen på en liten stopp langs veien oppover.

Siden Jan Owe og Siri er så veldig mye sprekere enn oss, betyr det selvsagt at de må vente på oss med jevne mellomrom. Finn holdt seg i nærheten av meg, slik at jeg ikke skulle miste motet. Det jeg har erfart er at selv om jeg kan bli utrolig sliten, så tar jeg meg ganske raskt inn igjen, og dette er jo svært oppmuntrende.

Jeg var veldig begeistret da Finn fortalte at nå kunne vi se Guadelest i det fjerne. Og ganske riktig - der lå de gamle bygningene på toppen av fjelltoppen i det fjerne. Da tenkte jeg: Nå er det ikke så lenge igjen. Men hvor feil tok jeg ikke. På bildet under kan en såvidt se tårnene.

En av de største overraskelsene på denne turen, når det gjelder anstrengelser, var at etter at bildet over var tatt, kom en lang nedoverbakke. Utsikten mot Guadelest var fullstendig borte. Veien svingte nedover og nedover. Deprimerende! Ikke fordi det var slitsomt, men fordi det betydde at det var en lang vei opp igjen etterpå. Siri og Jan Owe ventet ved en nedlagt restaurant. Vi lekte litt med tanken på å kjøpe den, selv om det var en ruin innendørs. Utsikten var imidlertid upåklagelig. Vi ville ikke drive den, men bruke den som en slags hytte. Slike tanker blir det heldigvis aldri noe av. Under er et bilde av oss alle fire utenfor.

Som en kan se på bildet er alle fornøyd, og ingen ser spesielt sliten ut. Vi fortsatte kort tid etterpå, og under ser du meg på vei videre oppover.

Guadelest kunne igjen sees. Stemingen er god

Finn tok bildet over av meg mens han syket. På dette tidspunktet trodde jeg at nå var det verste over. Nå skulle vi bare ha noe god mat og et glass ofør vi skulle kjøre ned igjen. Hvor feil kan man ta! Vi spiste lunch nummer to for dagen på en liten restaurant utenfor gamlebyen. Det var veldig koselig, og vi kom raskt i stemning. Vi var enige om å kjøre den "nye veien" nedover igjen. Da snakker vi om veien som går mer eller mindre direkte ned til La Nucia - CV-70, selv om en først må kjøre et stykke på CV-7565. En kjører gjennom byen og opp til venstre. Riktignok hadde Siri advart oss med at det var et par oppoverbakker til før vi kom til den store utforbakken, men slik vi husket det fra tidligere kjøreturer, var ikke det noe å bekymre seg om.

Men vi hadde forregnet oss igjen. Det var ikke bare 2 oppoverbakker. Etter mine beregninger må det ha vært 4. Jeg var nok også litt trøtt på dette tidspunkt, og jeg måtte gå av sykkelen i et par av disse oppoverbakkene. Jeg tror det verste var at jeg ikke var forberedt på det. Til sist kom vi fram på "kanten", dvs. der hvor det bare går nedover. Det er en fantastisk utsikt der ovenfra. Men det var bare å kle på seg en varm jakke og styrte seg utfor. Jeg oppdaget da at det er en ting til jeg ikke er komfortabel med når det gjelder sykling, og det er å kjøre utfor bakker i full vart. Så jeg bremset mye mer enn de andre, og var selvsagt da sist nedover også. Under ser en Callosa d'en Sarriá i solnedgangen. Fjellet i bakgrunnen er Sierra Bernia.

Vi syklet ned igjen til Altea via La Nucia hvor Siri og Jan Owe tok syklene på bilen og kjørte hjem. Vi gikk opp til oss selv, dusjet og la oss i jacuzzien for å få massert våre ømme muskler mens vi lå og stirret ut over Middelhavet i kveldsmørket.