Til toppen av Puig Campana

I den første tiden vi holdt til i Foya Blanca snakket vi ofte om at vi måtte til topps på Puig Campana. Det var jo ikke noe underlig, siden det var dette fjellet vi satt og beundret under frokosten og om kveldene når vi satt på balkongen. Under ser du hvordan fjellet tar seg ut fra Foya Blanca. Derfra ser fjellet ut som en kjegle eller pyramide. Fjellet er 1410 meter høyt.

Hvis en derimot ser fjellet fra Benidorm, så har fjellet et stort hakk i siden, akkurat som om noen har skåret ut et stykke fra det. Navnet på fjellet kan forklares slik: Puig betyr bakke på valenciansk, og Campana betyr klokke. Så det er en beskrivelse av hvordan fjellet ser ut. Det finnes gamle sagn om hvordan fjellet fikk sitt berømte hakk. Den mest kjente går slik: Det var et troll som hadde en kone som ble syk. Hun var avhengig av solen for å kunne leve. Trollet ble så desperat at han sparket vekk en stor bit av fjellet for å forlenge livet til konen. Biten av fjellet havnet i havet utenfor Benidorm og kan i dag gjenkjennes som den lille øyen L´Illa. Den skal passe perfekt i hullet trollet laget. Under kan undertegnede sees oppe på Sierra Cortina (gardinfjellet) foran Puig Campana i påsken 2006. Her kan hakket sees tydelig til venstre. Den høyeste toppen av fjellet er imidlertid den til høyre på dette bildet. 

I tillegg til denne lille anekdoten er selvsagt det mest spennende med turen den fantastiske utsikten en får der oppefra. Turen starter like ovenfor den lille byen Finestrat. En parkerer ovenfor Font de Molí. Dette er en kilde med mange "springer" (se bildet under) som folk henter vann fra. Jeg leste et sted at folk i Spania er skeptiske til kjøpevannet og foretrekker det de alltid har drukket som kommer fra fjellene. 

Det er to veier en kan bruke for å bestige fjellet. I forkant kan en se en veldig bratt ur som går ned som i en renne. Her skal det være en sti, men vi har aldri gått der. Alternativt kan en gå på en sti rundt fjellet som tar en opp en litt mer gåvennlig rute. Til å begynne med går en på en vei, men etter en stund tar en av fra veien opp mot fjellet (siste gang vi skulle gjøre det ble vi forvirret og gikk forbi, men det er en annen historie). Bildet under viser undertegnede like etter at vi har tatt av fra veien.

Denne første turen ble foretatt i mars i 2006. Noen uker før dette hadde det vært en brann i området som hadde dradd gjennom dalen bak Puig Campana. Vi så tydelig merkene etter den hele veien innover langs fjellet.

Men selv om det hadde brent kraftig så nylig, kunne vi likevel se spor etter vegetasjonen som var begynt å komme tilbake. Ganske fascinerende for en gammel biolog.

Stien er relativt lett å se og å følge. Når en begynner å komme litt høyere opp, kommer en forbi en hytte som kan brukes av folk som er på tur. Vi har sett slike hytter flere steder i fjellene, og de kan sikkert være nyttige hvis været skulle bli dårlig eller et jaktlag har behov for å komme inn for et måltid eller et par timers søvn, og en kan sikkert overnatte der, men standarden er betydelig dårligere enn de hyttene vi har i vår fjellheim. 

 

 Herfra svinger veien videre oppover mot den toppen som markerer skillet mellom Puig Campana og fjellene bak. Vi har senere vært på noen av dem også. Men mer om det senere. På denne toppen står det skilt som viser ulike måter en kan gå videre. I tillegg er det en stor flat sten som kalles La Mesa (bordet). Vi kommer tilbake til det senere. 

Dette er tegnet på at en skal begynne å klatre. Dvs. skikkelig klatring er det jo ikke. Stien fortsetter videre i sikksakk oppover noe som nærmest ligner et ras. Fram og tilbake - fram og tilbake. Det er på grunn av dette raet at det anbefales å bruke staver. En kan lett gli i grusen. Vi hadde med oss et par staver slik at vi kunne ha en hver. 

På vei oppover - det er fremdeles langt igjen

 Da vi nærmet oss toppen merket vi at vinden ble veldig mye sterkere. Når jeg skriver det nå, blir jeg flau, men jeg må jo være ærlig. Jeg ble redd. Nedenfra ser jo toppen veldig liten ut, og jeg sa til Finn at hvis det ble enda mer vind, så kunne vi risikere å blåse ned. Han lo selvsagt av meg.

Nesten oppe. Sierra Helada i bakgrunnen. Og jeg som syntes at det var et høyt fjell!

Helt oppe - 1410 moh!

Endelig på toppen. Sitter trygt plantet på varden i den kraftige vinden

 

Jeg ble sittende på varden hele tiden vi var der oppe, mens Finn satte seg bortenfor på et lunere sted for å spise nisten. Flaut!

Tilbaketuren ble hardere enn jeg hadde trodd. Skoene mine viste seg å være for vide. Jeg klarte ikke å stramme den tilstrekkelig, og siden det var så bratt, ble stortærne presset framover for hvert eneste skritt. Det førte nok til at jeg gikk veldig anspent hele veien ned.

På La mesa med en kald pils

Så kom belønningen. Finn hadde tatt med to små pils i sekken uten at jeg viste om det. Han hadde til og med pakket dem inn i en liten kjølebag. Så da vi kom ned igjen til La mesa, kunne han dra fram to kalde pils. Fantastisk!

Tilbaketuren gjennom den brente skogen ble tøff. Pga problemene mine med skoene på nedturen var leggene min nesten helt ødelagt av en intens krampe. Jeg måtte bruke begge stavene og det var så vidt jeg klarte å gå tilbake til bilen.

Som et resultat av denne  turen mistet jeg begge stortåneglene. Men den gode konsekvensen ble at jeg umiddelbart kjøpte meg nye fjellsko!

Tur til Penya Mulero

Nye venner - nye turer. Vi ble kjent med Anine og Odd via felles venner i Bergen. Odd og Anine har en leilighet i La Carbonera - ovenfor Alfaz de'l Pi. Som oss er de veldig glade i å gå turer i fjellet, men fordi deres geografiske utgangspunkt er et litt annet enn vårt, og fordi de har blitt introdusert til denne fjellverden av andre enn det vi har blitt, er det naturlig at deres turmål også har blitt annerledes enn våre. Det er alltid spennende med nye turer, så da de foreslo at de skulle ta oss med på en - for oss - ny, ukjent tur, var svaret selvsagt øyeblikkelig positivt. Den turen jeg her beskriver, ble foretatt rundt påsketider i 2013. Målet var Penya Mulero - en topp i nærheten av Sierra d'Aitana som vi aldri hadde besøkt.
Dagen begynte med at vi kjørte opp til dem, og i 2 biler kjørte vi videre opp gjennom La Nucia mot Guadelest på CV70. Vi kjørte forbi Guadelest og forbi Benimantell. Like etter Benimantell tok vi av på en vei til venstre - veldig krapp sving - opp mot den lille landsbyen Benifato. Kort tid etter at vi hadde kommet opp i landsbyen, tok vi en krapp sving til høyre ved en restaurant. Beskrivelsen er kanskje litt uklar, men kartet under, som er hentet ut fra Wikiloc etter at turen var gjennomført, viser hvordan vi kom opp det siste stykket i hvert fall.

Videre svinger veien seg oppover og oppover, og en kan lure på om det er mulig å snu og komme ned igjen eller hva som ville skje hvis vi møtte en bil. Men vi gjorde det naturlige - stolte på Odd og Anine som var kjentfolk - og kjørte videre. Vi parkerte ved Fuente Partagas, en vannkilde hvor de lokale har hentet vann gjennom tidene, og som nå er pusset opp. Vi har blitt fortalt av venner i Foya Blanca at de også henter vann der oppe hvis de er på de kanter.

Her tok vi sekker og staver på og begynte å vandre oppover en grusvei som gikk mot venstre. Et lite apropos kan være på sin plass her. Vi så folk som øyensynlig var ute for å lete etter noe - sopp var vel feil årstid, men vi har hørt at det skal vokse vill asparges i traktene. Kanskje en idé for en fremtidig tur? Jeg fant følgende i en nordisk brosjyre (eller medlemsblad) som heter Lommen (høsten 2006): "Innsamling av vill asparges (Asparagus acutifolius) foregår på alle Spanias beiter og langs alle grøfter, veier og stier i april. Asparges er forøvrig er ekstremt piggete og vond plante å beite. Fjordårskvisten står igjen og beskytter de sarte årsskuddene." Vel - en liten distraksjon - tilbake til turen :-)

Været var ganske surt. Det var jo i mars, vi var nærmere 1000 meter over havet og det var overskyet. Vi hadde godt med klær på oss, så dette skulle ikke være noe problem.

Odd fortalte om stedet vi skulle til og omkringliggende topper, og vi beundret landskapet og utsikten. Vi forsto raskt at det var mange turer i området vi kunne ta senere. Landskapet vi gikk gjennom var - som så mange andre høytliggende områder her, kultivert. Det kunne vi se på mandellundene, enkelte oliventrær, samt terrassene som omkranset det relativt flate området vi gikk i til lå begynne med. Slutten av mars er ganske sent for mandelblomstring, men såpass høyt oppe var det fremdeles enkelte blomster.

Veien går under den relativt bratte fjellsiden på høyre side. Fra de fleste steder kan en se antennen på toppen av Sierra d'Aitana. Etter hvert begynner stien å stige skrått oppover langs fjellsiden, men det er ikke bratt og det er lett å gå. Til sist kommer en over toppen, og herfra kan en enten gå mot toppen av Aitana eller en kan gå ned i dalen på baksiden eller en kan følge kammen i retning havet. Vi gjorde det siste. Vi kan da se mot Puig Campana og Sierra Bernia. Faktisk kunne vi, selv om det var disig, se Ibiza.

Her ser vi Ibiza helt i det fjerne

Puig Campana med det karakteristiske hakket - her sett fra "baksiden"

Selv her oppe på fjellet er stien ganske god

Sierra Bernia, med Calpeklippen ytterst mot havet

Mens vi gikk nedover stien, ble vi forbikjørt av en gruppe syklister. Det er relativt populært å kjøre off-road her, og guttene vi traff var relativt godt utstyrt med hjelmer, legg- og albuebeskyttere. Men det er slett ikke alltid tilfelle. Vi satte oss ned for å spise nisten vår - måtte på med en ekstra jakke - og fulgte dem med øynene. De var øyensynlig ikke så godt kjent, så de nølte veldig før de bestemte seg for hvor de skulle kjøre.
Odd pekte og fortalte hvor vi kunne gå andre turer - som vi heller ikke hadde vært på før, bl.a. det som blant nordmenn er kalt helikopterturen (også beskrevet i den norske turboken for området skrevet av ekteparet Fjeld). Vi bestemte oss for at denne turen skulle vi ta en gang. På den turen kommer en opp til en helikopterlandingsplass og et buddhistisk kloster som ligger oppe blant fjellene.

Mellom fjellene fikk vi et glimt av Altea. 

Her står vi og ser mot Benidorm. Sierra Helada bak til venstre.

Vi kom ned til et slags dump i terrenget. Stien fortsatte oppover igjen, men vi tok en ganske skjult sti nedover til venstre.

Her har Odd og jeg gått utenfor stien for å starte nedoverturen

Her har vi begynt å gå nedover en relativt smal kløft - som imidlertid vider seg ut lenger nedover

Den første delen av nedoverturen er litt mer ulendt, men deretter kommer en inn på en god sti igjen. I det fjerne ser vi Guadelest, og her ovenfra ser en tydelig hvordan den nyere delen av byen ligger nedenfor klippene, mens en så vidt ser borger og hus på toppen av klippene. Selve porten gjennom klippen ser en ikke.

Vi kommer gjennom et nydelig landskap med lunder av mandeltrær på små terrasser. Bakken er dekket av hvite blomster som ligner på tusenfryd.

Over en ny liten topp, kommer vi ned mot et hus som heter El Soliguer. Vi hørte at det var eid av en tysker. Rundt huser er det igjen masse mandeltrær. Og i ly bak huset står det en benk hvor en kan ha en liten rast i ly for vinden. 

Dette landskapet vil vi absolutt vandre i litt tidligere på våren når det er midt i mandelblomstringen. Så høyt oppe kan dette være i slutten av februar eller kanskje til og med i begynnelsen av mars. 

Når vi nærmer oss utgangspunktet, blir vi gjort oppmerksomme på at det ligger en borg eller et slott på toppen av en fjelltopp midt i mot. Den heter Castilla de Alfofra eller Castellet de Confrides. Det er mulig å gå opp til borgen, men en må gå rundt på baksiden av fjellet på en eller annen måte. Dette er nok en potensiell tur for framtiden. 

Bilene som står parkert ved Font de Partagas kommer til syne. Fra denne vinkelen ser en alle mandeltrærne som vokser i nærheten av kilden. Ikke så underlig kanskje. 

Turen er snart slutt. Bare ned til bilene.

Så er det bare å kjøre samme vei tilbake som vi kom fra. Det har vært en fantastisk tur. Tusen takk til Odd og Anine som viste oss dette området. På veien hjem viste de oss også Font det Molí. Herfra kan en også gå opp til Penya Mulero, men en får da mer av stigningen til fots. Den turen skal vi også gå en gang. Hvilken rikdom!