Tur til Penya Mulero

Nye venner - nye turer. Vi ble kjent med Anine og Odd via felles venner i Bergen. Odd og Anine har en leilighet i La Carbonera - ovenfor Alfaz de'l Pi. Som oss er de veldig glade i å gå turer i fjellet, men fordi deres geografiske utgangspunkt er et litt annet enn vårt, og fordi de har blitt introdusert til denne fjellverden av andre enn det vi har blitt, er det naturlig at deres turmål også har blitt annerledes enn våre. Det er alltid spennende med nye turer, så da de foreslo at de skulle ta oss med på en - for oss - ny, ukjent tur, var svaret selvsagt øyeblikkelig positivt. Den turen jeg her beskriver, ble foretatt rundt påsketider i 2013. Målet var Penya Mulero - en topp i nærheten av Sierra d'Aitana som vi aldri hadde besøkt.
Dagen begynte med at vi kjørte opp til dem, og i 2 biler kjørte vi videre opp gjennom La Nucia mot Guadelest på CV70. Vi kjørte forbi Guadelest og forbi Benimantell. Like etter Benimantell tok vi av på en vei til venstre - veldig krapp sving - opp mot den lille landsbyen Benifato. Kort tid etter at vi hadde kommet opp i landsbyen, tok vi en krapp sving til høyre ved en restaurant. Beskrivelsen er kanskje litt uklar, men kartet under, som er hentet ut fra Wikiloc etter at turen var gjennomført, viser hvordan vi kom opp det siste stykket i hvert fall.

Videre svinger veien seg oppover og oppover, og en kan lure på om det er mulig å snu og komme ned igjen eller hva som ville skje hvis vi møtte en bil. Men vi gjorde det naturlige - stolte på Odd og Anine som var kjentfolk - og kjørte videre. Vi parkerte ved Fuente Partagas, en vannkilde hvor de lokale har hentet vann gjennom tidene, og som nå er pusset opp. Vi har blitt fortalt av venner i Foya Blanca at de også henter vann der oppe hvis de er på de kanter.

Her tok vi sekker og staver på og begynte å vandre oppover en grusvei som gikk mot venstre. Et lite apropos kan være på sin plass her. Vi så folk som øyensynlig var ute for å lete etter noe - sopp var vel feil årstid, men vi har hørt at det skal vokse vill asparges i traktene. Kanskje en idé for en fremtidig tur? Jeg fant følgende i en nordisk brosjyre (eller medlemsblad) som heter Lommen (høsten 2006): "Innsamling av vill asparges (Asparagus acutifolius) foregår på alle Spanias beiter og langs alle grøfter, veier og stier i april. Asparges er forøvrig er ekstremt piggete og vond plante å beite. Fjordårskvisten står igjen og beskytter de sarte årsskuddene." Vel - en liten distraksjon - tilbake til turen :-)

Været var ganske surt. Det var jo i mars, vi var nærmere 1000 meter over havet og det var overskyet. Vi hadde godt med klær på oss, så dette skulle ikke være noe problem.

Odd fortalte om stedet vi skulle til og omkringliggende topper, og vi beundret landskapet og utsikten. Vi forsto raskt at det var mange turer i området vi kunne ta senere. Landskapet vi gikk gjennom var - som så mange andre høytliggende områder her, kultivert. Det kunne vi se på mandellundene, enkelte oliventrær, samt terrassene som omkranset det relativt flate området vi gikk i til lå begynne med. Slutten av mars er ganske sent for mandelblomstring, men såpass høyt oppe var det fremdeles enkelte blomster.

Veien går under den relativt bratte fjellsiden på høyre side. Fra de fleste steder kan en se antennen på toppen av Sierra d'Aitana. Etter hvert begynner stien å stige skrått oppover langs fjellsiden, men det er ikke bratt og det er lett å gå. Til sist kommer en over toppen, og herfra kan en enten gå mot toppen av Aitana eller en kan gå ned i dalen på baksiden eller en kan følge kammen i retning havet. Vi gjorde det siste. Vi kan da se mot Puig Campana og Sierra Bernia. Faktisk kunne vi, selv om det var disig, se Ibiza.

Her ser vi Ibiza helt i det fjerne

Puig Campana med det karakteristiske hakket - her sett fra "baksiden"

Selv her oppe på fjellet er stien ganske god

Sierra Bernia, med Calpeklippen ytterst mot havet

Mens vi gikk nedover stien, ble vi forbikjørt av en gruppe syklister. Det er relativt populært å kjøre off-road her, og guttene vi traff var relativt godt utstyrt med hjelmer, legg- og albuebeskyttere. Men det er slett ikke alltid tilfelle. Vi satte oss ned for å spise nisten vår - måtte på med en ekstra jakke - og fulgte dem med øynene. De var øyensynlig ikke så godt kjent, så de nølte veldig før de bestemte seg for hvor de skulle kjøre.
Odd pekte og fortalte hvor vi kunne gå andre turer - som vi heller ikke hadde vært på før, bl.a. det som blant nordmenn er kalt helikopterturen (også beskrevet i den norske turboken for området skrevet av ekteparet Fjeld). Vi bestemte oss for at denne turen skulle vi ta en gang. På den turen kommer en opp til en helikopterlandingsplass og et buddhistisk kloster som ligger oppe blant fjellene.

Mellom fjellene fikk vi et glimt av Altea. 

Her står vi og ser mot Benidorm. Sierra Helada bak til venstre.

Vi kom ned til et slags dump i terrenget. Stien fortsatte oppover igjen, men vi tok en ganske skjult sti nedover til venstre.

Her har Odd og jeg gått utenfor stien for å starte nedoverturen

Her har vi begynt å gå nedover en relativt smal kløft - som imidlertid vider seg ut lenger nedover

Den første delen av nedoverturen er litt mer ulendt, men deretter kommer en inn på en god sti igjen. I det fjerne ser vi Guadelest, og her ovenfra ser en tydelig hvordan den nyere delen av byen ligger nedenfor klippene, mens en så vidt ser borger og hus på toppen av klippene. Selve porten gjennom klippen ser en ikke.

Vi kommer gjennom et nydelig landskap med lunder av mandeltrær på små terrasser. Bakken er dekket av hvite blomster som ligner på tusenfryd.

Over en ny liten topp, kommer vi ned mot et hus som heter El Soliguer. Vi hørte at det var eid av en tysker. Rundt huser er det igjen masse mandeltrær. Og i ly bak huset står det en benk hvor en kan ha en liten rast i ly for vinden. 

Dette landskapet vil vi absolutt vandre i litt tidligere på våren når det er midt i mandelblomstringen. Så høyt oppe kan dette være i slutten av februar eller kanskje til og med i begynnelsen av mars. 

Når vi nærmer oss utgangspunktet, blir vi gjort oppmerksomme på at det ligger en borg eller et slott på toppen av en fjelltopp midt i mot. Den heter Castilla de Alfofra eller Castellet de Confrides. Det er mulig å gå opp til borgen, men en må gå rundt på baksiden av fjellet på en eller annen måte. Dette er nok en potensiell tur for framtiden. 

Bilene som står parkert ved Font de Partagas kommer til syne. Fra denne vinkelen ser en alle mandeltrærne som vokser i nærheten av kilden. Ikke så underlig kanskje. 

Turen er snart slutt. Bare ned til bilene.

Så er det bare å kjøre samme vei tilbake som vi kom fra. Det har vært en fantastisk tur. Tusen takk til Odd og Anine som viste oss dette området. På veien hjem viste de oss også Font det Molí. Herfra kan en også gå opp til Penya Mulero, men en får da mer av stigningen til fots. Den turen skal vi også gå en gang. Hvilken rikdom!