Til toppen av Puig Campana

I den første tiden vi holdt til i Foya Blanca snakket vi ofte om at vi måtte til topps på Puig Campana. Det var jo ikke noe underlig, siden det var dette fjellet vi satt og beundret under frokosten og om kveldene når vi satt på balkongen. Under ser du hvordan fjellet tar seg ut fra Foya Blanca. Derfra ser fjellet ut som en kjegle eller pyramide. Fjellet er 1410 meter høyt.

Hvis en derimot ser fjellet fra Benidorm, så har fjellet et stort hakk i siden, akkurat som om noen har skåret ut et stykke fra det. Navnet på fjellet kan forklares slik: Puig betyr bakke på valenciansk, og Campana betyr klokke. Så det er en beskrivelse av hvordan fjellet ser ut. Det finnes gamle sagn om hvordan fjellet fikk sitt berømte hakk. Den mest kjente går slik: Det var et troll som hadde en kone som ble syk. Hun var avhengig av solen for å kunne leve. Trollet ble så desperat at han sparket vekk en stor bit av fjellet for å forlenge livet til konen. Biten av fjellet havnet i havet utenfor Benidorm og kan i dag gjenkjennes som den lille øyen L´Illa. Den skal passe perfekt i hullet trollet laget. Under kan undertegnede sees oppe på Sierra Cortina (gardinfjellet) foran Puig Campana i påsken 2006. Her kan hakket sees tydelig til venstre. Den høyeste toppen av fjellet er imidlertid den til høyre på dette bildet. 

I tillegg til denne lille anekdoten er selvsagt det mest spennende med turen den fantastiske utsikten en får der oppefra. Turen starter like ovenfor den lille byen Finestrat. En parkerer ovenfor Font de Molí. Dette er en kilde med mange "springer" (se bildet under) som folk henter vann fra. Jeg leste et sted at folk i Spania er skeptiske til kjøpevannet og foretrekker det de alltid har drukket som kommer fra fjellene. 

Det er to veier en kan bruke for å bestige fjellet. I forkant kan en se en veldig bratt ur som går ned som i en renne. Her skal det være en sti, men vi har aldri gått der. Alternativt kan en gå på en sti rundt fjellet som tar en opp en litt mer gåvennlig rute. Til å begynne med går en på en vei, men etter en stund tar en av fra veien opp mot fjellet (siste gang vi skulle gjøre det ble vi forvirret og gikk forbi, men det er en annen historie). Bildet under viser undertegnede like etter at vi har tatt av fra veien.

Denne første turen ble foretatt i mars i 2006. Noen uker før dette hadde det vært en brann i området som hadde dradd gjennom dalen bak Puig Campana. Vi så tydelig merkene etter den hele veien innover langs fjellet.

Men selv om det hadde brent kraftig så nylig, kunne vi likevel se spor etter vegetasjonen som var begynt å komme tilbake. Ganske fascinerende for en gammel biolog.

Stien er relativt lett å se og å følge. Når en begynner å komme litt høyere opp, kommer en forbi en hytte som kan brukes av folk som er på tur. Vi har sett slike hytter flere steder i fjellene, og de kan sikkert være nyttige hvis været skulle bli dårlig eller et jaktlag har behov for å komme inn for et måltid eller et par timers søvn, og en kan sikkert overnatte der, men standarden er betydelig dårligere enn de hyttene vi har i vår fjellheim. 

 

 Herfra svinger veien videre oppover mot den toppen som markerer skillet mellom Puig Campana og fjellene bak. Vi har senere vært på noen av dem også. Men mer om det senere. På denne toppen står det skilt som viser ulike måter en kan gå videre. I tillegg er det en stor flat sten som kalles La Mesa (bordet). Vi kommer tilbake til det senere. 

Dette er tegnet på at en skal begynne å klatre. Dvs. skikkelig klatring er det jo ikke. Stien fortsetter videre i sikksakk oppover noe som nærmest ligner et ras. Fram og tilbake - fram og tilbake. Det er på grunn av dette raet at det anbefales å bruke staver. En kan lett gli i grusen. Vi hadde med oss et par staver slik at vi kunne ha en hver. 

På vei oppover - det er fremdeles langt igjen

 Da vi nærmet oss toppen merket vi at vinden ble veldig mye sterkere. Når jeg skriver det nå, blir jeg flau, men jeg må jo være ærlig. Jeg ble redd. Nedenfra ser jo toppen veldig liten ut, og jeg sa til Finn at hvis det ble enda mer vind, så kunne vi risikere å blåse ned. Han lo selvsagt av meg.

Nesten oppe. Sierra Helada i bakgrunnen. Og jeg som syntes at det var et høyt fjell!

Helt oppe - 1410 moh!

Endelig på toppen. Sitter trygt plantet på varden i den kraftige vinden

 

Jeg ble sittende på varden hele tiden vi var der oppe, mens Finn satte seg bortenfor på et lunere sted for å spise nisten. Flaut!

Tilbaketuren ble hardere enn jeg hadde trodd. Skoene mine viste seg å være for vide. Jeg klarte ikke å stramme den tilstrekkelig, og siden det var så bratt, ble stortærne presset framover for hvert eneste skritt. Det førte nok til at jeg gikk veldig anspent hele veien ned.

På La mesa med en kald pils

Så kom belønningen. Finn hadde tatt med to små pils i sekken uten at jeg viste om det. Han hadde til og med pakket dem inn i en liten kjølebag. Så da vi kom ned igjen til La mesa, kunne han dra fram to kalde pils. Fantastisk!

Tilbaketuren gjennom den brente skogen ble tøff. Pga problemene mine med skoene på nedturen var leggene min nesten helt ødelagt av en intens krampe. Jeg måtte bruke begge stavene og det var så vidt jeg klarte å gå tilbake til bilen.

Som et resultat av denne  turen mistet jeg begge stortåneglene. Men den gode konsekvensen ble at jeg umiddelbart kjøpte meg nye fjellsko!