Til toppen av La Olta

I midten av januar 2010 gled jeg på en issvull på vei til jobb og fikk jeg et trippelbrudd i ankelen. Det satte en effektiv stopp på turgåing i det neste halve året. I tre måneder hadde jeg ikke lov til å tråkke ned på foten. Bildet under viser min høyre fot like etter at jeg hadde kommet hjem fra sykehuset, dvs. 3 dager etter brudd og operasjon.

Dette kjedelige uhellet betydde at vi ikke kunne reise på fjellet og gå på ski hele den sesongen. Vi var i Altea i påsken og hadde svigermor med. Vi var på tur til Denia og hun og jeg gikk med hver vår stav.Det morsomme var at når vi tre gikk, var Finn i tét, svigermor etter og jeg haltet med til sist. Uvant!

Om høsten hadde jeg kommet meg såpass at vi skulle prøve oss på en tur igjen. Vi bestemte vi oss for at La Olta kunne være en passelig utfordring. La Olta ligger innenfor Calpe. Nedenfra ser den ikke så imponerende ut - ingen skarpe nuter, og på siden som vender mot Calpe ligger husene et godt stykke oppover skråningen. I turbøkene er det beskrevet flere turer på La Olta - både helt til topps og en rundtur.

Som sagt, så gjort. For å komme opp dit, tar en av fra N-332 mot jernbanestasjonen i Calpe - like etter første nedkjøring mot byen. Det er en ganske smal vei som, etter å ha passert jernbanestasjonen, slynger seg oppover mellom bebyggelsen i fjellsiden. Det er egentlig ikke noen steder hvor en kan kjøre feil - så vidt jeg husker.

Vi parkerer ved en campingplass som ligger ganske høyt oppe. Det pleier å være god plass der. Herfra tar en bena fatt. Det er en vei som slynger seg rundt fjellet et godt stykke under toppen. Den er mulig å kjøre på, men det er ikke almen tilgang, for veien er stengt med en kjetting. Under ser en et bilde av veisystemet oppe rundt La Olta, men careteraen - N-332 - nederst. Jeg tror at den store gule markeringen nederst representerer campingplassen.

Som de fleste andre steder hvor en går turer i området er det god merking av ruter.  Skiltene under sto like ovenfor campingplassen. En kan se at det står at det 260 m til campingplassen. Veien vi skal følge går oppover på venstre side av fjellet. Ermitaen (kapellet) som det står skilt til her ligger i den retningen. Ermita Vella betyr det gamle kapellet.

Det første stykket går en på en sti gjennom en liten skog. Men etterpå kommer en ut på veien som går rundt La Olta. Skiltet jeg hadde bilde av over, sto nok langs denne veien. Her kommer en også til bommen som forhindrer at en kan kjøre videre. Bildet under, som viser Calpeklippen er tatt på denne strekningen. Klippen sees hele veien oppover - til en runder fjellet og ser mer mot Benidorm og Altea. Det er fremdeles et par hus langs veien, men så er det slutt. På denne strekningen er det også en vannpost hvor en kan fylle vannflaskene. Vannet kommer fra et vannreservoir rundt svingen. Det smaker svakt av klor, og jeg tror at det er helt trygt å drikke det.

På bildet under har vi kommet opp til vannreservoaret. Jeg står ved siden av det og tar bildet av toppen som er synlig (det er ikke den høyeste toppen på La Olta). Det går an å gå opp på høyre side av reservoaret og på en ganske dårlig merket sti opp. Faktisk forsøkte vi det første gangen vi gikk her, men vi ga opp og returnerte for å fortsatte på veien videre. Men vi har en gang returnert på denne stien.

Etter å ha passert reservoiret er veien nærmest helt flat et godt stykke og det er veldig lett å gå. Veien svinger seg et par ganger bortover, og etter hvert kan se se mot Puig Campana og de andre fjellene innover i landet. En liten strekning går veien også litt nedover før den snur opp igjen. På dette tidspunktet var vi litt urolige for at vi hadde mistet stedet hvor vi skulle ta av fra veien. Vi går også forbi den gamle ermitaen, som egentlig er en ruin.

Men vi kom da omsider til stedet hvor vi skulle ta av. Det er godt merket med skilt. Herfra var det slutt på veien, og stien går ganske bratt oppover.

 

Skiltene viser de ulike rundturene en kan ta med avstander.Cim D'Olta er toppen av fjellet.

Vi klatret oppover, og det gikk overraskende bra - min dårlige fot tatt i betraktning. Hovedproblemet på denne tiden var at foten var litt stiv, og dette problemet økte når en klatret oppover fordi det var vanskelig å bøye foten. Noen steder på vei oppover, men en nesten klatre litt. Bildet under viser Finn på vei opp denne fjellsiden. Calpeklippen sees fremdels i bakgrunnen med Calpe by og den lille saltsjøene innenfor.

På bildet under er vi ferdig med den første bratte oppstigningen. Vi har nå kommet opp på et ganske stort, flatt platå. Herfra kan en gå rundt og se på utsikten i forskjellige retninger. Jeg tror også det må være mulig å gå ned igjen flere steder der oppefra. Under ser vi kammen av Sierra Bernia fra en litt uvant vinkel.

 Hvis en snur seg rundt 180 grader ser en Calpeklippen og videre nordøstover Cap d'Or med Moraira innenfor. Enda lengre bak kan en med litt godvilje tenke seg at en ser Cap Nao. Under skyene i det fjerne ligger Ibiza, men det kan vi vel ikke egentlig se på dette bildet. Avstanden fra fastlandet til Ibiza er ca 10 mil.

 

Noen steder er platået dekket av ganske store stener som jeg synes er ganske dekorative. Det må være en slags kalksten for det er masse hull i dem hvor det mange stedet vokser planter gjennom (se under). Men de gjør det selvsagt vanskeligere å gå mange steder og en må se seg godt for.

 Platået strekker seg utover i en liten forlengelse som strekker seg i sydvestlig retning. Vi gikk helt ut på denne, og herfra var det fin utsikt mot Puig Campana og Sierra Helada. En ser også Altea og Benidorms sky line. På bildet under ser vi - før vi har kommet helt ut på denne utstikkeren, Puig Campana og Leon Dormida (den sovende løven) helt til høyre.

Tilbake i sentrum av platået fortsetter vi innover - i retning Sierra Bernia. Under sees et bilde hvor en ser Puig Campana i det fjerne, mens Sierra Bernias rygg ligger foran.

Den høyeste toppen på La Olta ligger på denne siden. Vi går forbi ruinene av en gammel finca (gård).  På bildet under sees fincaen like før vi kom fram til den. Som alle andre steder i fjellene her er det tydelige spor etter alle murene som de flittige bøndene har bygget.

Inne i gårdsrommet spiste vil lunch. Vi fant et litt skyggefullt sted, for selv om dette var om høsten, så var det fremdeles varmt.Skiltet under tolker jeg til å bety høyden på denne ruinen (Corralet

= innhegning). Vi var altså her på 520 meters høyde.

Men vi kunne jo ikke gi oss med det. Vi måtte opp på toppen. Det var veldig varmt og vi måtte kaste noen av klærne.

I bakgrunnen på bildet over ser vi innover Jalondalen. Toppen har man en fantastisk utsikt i alle retninger. Denne turen bare må anbefales, og den kan gåes av alle.
Tilbaketuren gikk nedover igjen til den gamle finca-ruinen. Deretter kunne en gått samme turen tilbake som vi gikk opp, men vi valgte istedenfor å gå en sti ned mot høyre langs muren. Vi kom ned gjennom en furuskog. Til tider er stien litt bratt og jordete, så den egner seg nok ikke å gå hvis det er vått. Et har steder var vi litt i villrede hvor vi skulle gå, men med litt fumling kom vi oss ned til slutt. Bildet under viser et jordbærtre vi passerte. Akkurat dette bæret så ut som om det vokste rett ut av stammen. Bærene skal være spiselige, men ikke veldig gode.

 

En kommer ned på veien som går rundt La Olta, og følger denne tilbake mot venstre. En kommer etter en stund forbi den gamle ermitaen, dvs. ruinen av den. Her ser en også  Calpeklippen utenfor. Tilbake til bilen ved campingplassen tar det bare noen minutter å kjøre ned igjen til N-332. Herfra kan en kjøre ned i Calpe og spise lunch på en av de mange gode fiskerestaurantene. Alternativt kan en ta et bad på en av strendene. Det er uansett deilig.

 

Vi brukte over 5 timer på denne turen, men den kan gjøres mye raskere enn det. For det første var jeg dårlig til bens og hadde svært dårlig kondisjon. For det andre stopper vi veldig ofte for å ta bilder og studere detaljer - som sommerfugler og blomster. Men når været er fint, kan en jo ikke ha det bedre.