Den lange trappeturen

Vi hadde allerede gått den korte trappeturen flere ganger da vi bestemte oss for å prøve oss på den lange utgaven. Noen turbøker anbefaler å legge inn en overnatting på denne turen, men det gjorde ikke vi. Det anbefales også at en ikke går denne turen om sommeren, da det kan bli i overkant varmt nede i dalbunnene. De fleste ville mene at en bruker støvler, men vi foretrekker å gå med sandaler når det er mulig, og det er det absolutt på denne turen. Stiene er fine å gå på.
For dem som ikke kjenner til historien til disse trappene, så kan jeg kort fortalt si at de ble bygget av morisker, dvs maurere som var blitt omvendt til kristendommen etter at Isabelle og Ferdiand vant over maurerne i 1492. Alle som nektet å konvertere ble utvist fra Spania. Moriskene ble selv senere utvist fra Spania.
Trappene ble bygget for å sikre varetransport over land slik at en fullpakket esel kunne gå dem. Trinnen i trappene er ikke så høye og de er også omtrent dobbelt så dype som et normalt trappetrinn.
Turen som beskrives her, gikk vi i påsken 2012. Turen begynner som den lille trappeturen med parkering i Fleix. Hvis du ikke har tatt den turen heller, finner du kjøreanvisning der. Det mest praktiske er å parkere oppe ved skolen (kjør helt gjennom byen), men vi må ofte parkere lenger nede pga mye turfolk.

I motsetning til tidligere, når vi har gått den lille trappeturen om sommeren, var det nå mer folk her. Det skyldes nok både at spanjoler flest ikke går tur om sommeren på grunn av varmen, men også at vi gikk turen i en helg. Vi kom oss ikke avgårde før ca. 11:30. På denne tiden av året kan det bli kaldt om kvelden og vi pleier ikke å ta med oss veldig mye klær. Vi visste at turen ville ta noen timer, så forsøkte vi å skynde oss litt til å begynne med, særlig før den første nedstigningen. Det er ganske smalt nedover og ikke så lett å passere mange på en gang.

På bildet over er vi fremdeles høyt oppe og ser ned i bunnen av den første dalen. Stien kan sees langt nede som en sikksakkstrek til høyre for meg. Den lille trappeturen avsluttes i bunnen av dalen for deretter å returnere samme vei. På det neste bildet ser en hvordan stien siksakker seg nedenfor den høye klippen. Dette bildet er tatt etter at vi har kommet et godt stykke opp på den motsatte dalsiden.

 

I bunnen av dalen er det her enkelt å se hvor en skal fortsette opp på andre siden. Vi hadde sett det mange ganger mens vi rastet i bunnen av dalen før vi gikk tilbake opp samme vei. En krysser bare bunnen og kan se stien herfra. 

Vi var blitt litt stive i bena pga den raske nedstigningen, og det var tungt å begynne å klatre igjen. Selv om det ikke er så bratt, så er det veldig mange svinger oppover, og det blir tungt i lengden. Vi traff noen få folk, men de fleste som går her går nok kun den korte varianten.

 

På bildet over har vi kommet ca halvveis opp etter første elvedalen. Veien var fin å gå og det var ingen problemer med å finne den, men det ble varmt etterhvert. Vi kan fremdeles skimte litt av det tørre elveleiet og litt av stien på andre siden av dalen. 

  

Nesten oppe på toppen ligger det et hus. Det er litt vanskelig å si om folk bor der fast eller om det kun er en hytte, men det var tydelig aktivitet der i hvert fall. Like ovenfor dette huset går en forbi en brønn - se bildet under.

Vi hadde med hver sin flaske vann, men hadde det ikke vært for denne og en senere brønn, hadde det vært i minste laget for en såpass lang tur. Det er klart at da moriskene anla disse eseltråkkene, så valgte de ruter hvor de kunne finne vann med jevne mellomrom. Vi kom over 2 slike brønner til langs veien, og vi fylte flaskene våre fra en av dem også. Det gikk helt fint. Vi ble ikke syke.

Vel oppe på toppen var stien blitt en grusvei, og vi gikk et stykke mellom mandel- og olivenlunder. 

 

Her oppe var det et storslått utsyn over fjellene som ligger rundt på alle kanter. Det må være fantastisk å gå denne turen tidligere på året - si i slutten av februar når mandelblomstringen er på sitt flotteste.

På flere steder langs ruten sto det skilt som viste hele eller deler av ruten samt høydeprofiler som vist ovenfor. Så også på denne toppen. Det er uklart for meg om dette også ble regnet for et egnet utgangspunkt for å ta hele rundturen.

Her har vi så vidt begynt på nedstigningen fra denne første toppen underveis. Fremdeles mandeltrær på begge sider av stien.

Her har vi begynt nedstigningen til den andre elvedalen. Det er ikke så bratt og ikke vanskelig å gå, men jeg var glad for at vi hadde tatt med staver.

 

Nesten i bunnen av dalen kom det ut en liten kilde. Det var laget et lite kar rundt slik at folk og dyr kunne drikke vann her. Se bildet under. Vi forsøkte ikke å drikke dette vannet.

 

Like etter at vi hadde passert denne kilden (eller bekken), kunne vi se bunnen av dalen (se under). En gruppe spanjoler hadde satt seg i skyggen av fjellet for å raste.

  

 

Bildet under viser et glimt av dalen litt oppover - dvs mot høyre i forhold til bildet over. En kan fremdeles se litt av den hvite sanden i det tørre elveleiet.

På bunnen av denne dalen så vi ikke noen merking av hvor stien fortsatte videre. Vi forsøkte først å gå litt nedover dalen - jeg tror vi ble lurt litt av at det var noen andre som gikk ned dit. Men vi så ingen sti som tok opp mot høyre, så vi snudde og gikk tilbake. Det viste seg at vi måtte forbi gruppen som rastet og gå rundt nabben de satt under før vi skulle klatre opp ovenfor dem. Igjen er stien helt fin.

Legg merke til terrassene som finnes overalt i disse traktene. I disse traktene var det stort sett morisker som bodde, men de siste moriskene ble kastet ut i 1609. Stien går etter hvert over en av disse terrassene.

I det fjerne sees alltid en fjelltopp eller to

På andre siden av det terrasserte området vi så ovenfor, kom vil til en ny brønn. Denne var det derimot ikke mulig å få vann ut av. Kanskje en kunne heise vann med bøtte, men det testet vi ikke.

 

Slike skilt sto det mange steder langs ruten. Jeg er usikker på om det betyr at det herfra gikk an å kjøre til Benimaurell. Men uansett, vi skulle jo gå videre.

 

Den tredje, og siste, dalen er ikke så dyp. Men til gjengjeld var vi på dette tidspunktet blitt ganske trøtte. Men på veien kom vi over disse morsomme steinformasjonene. 

På dette tidspunktet gikk det litt opp og ned, og vi begynte å lure på hvor lang tid det var igjen. Vi hadde gått i ca 5 timer allerede, og det begynte å bli litt lange skygger enkelte steder. Vi hadde ikke lange bukser på, så det ble litt kjølig i skyggene. 

 

Men vi nærmet oss etter hvert den siste toppen som er like ovenfor Benimaurell. Fordi jeg var så trøtt - bena verket - oppmuntret Finn meg med at det vi så ovenfor oss nok var toppen, mens jeg tvilte sterkt på det. Det viste seg at jeg hadde rett! Jeg hadde nemlig en formening om at vi skulle over toppen som vises på bildet under, og det skulle vi.

 

Men her oppefra hadde vi igjen utsikt mot Middelhavet. Deilig. 

 

Avslutningen av turen består av å gi forbi et stort hus som er et hotell, tror jeg, gjennom Benimaurell og tilbake til Fleix. 

 

Vi kom på denne veien fram til en ny opplysningstavle som viser en oversikt over hele den turen vi hadde gått. Merkelig at det ikke står en tilsvarende tavle nede ved Fleix. Bildene vi tok her viser ulike aspekter av denne turen.

Høydeprofil

Distanse og akkumulert distanse

Anslag over tidsbruk og akkumulert tidsbruk for de ulike delene av turen

Navn på de ulike stedene på kartet

Siden vi ikke tok et bilde av selve kartet som sto på oppslagstavlen, har jeg istedenfor lagt inn et bilde fra Wikiloc (ikke fra vår tur) som viser hvor turen går på kartet. Vi ser her tydelig hvordan vi krysser den samme elven, Rio Girona, to ganger. 

De siste bildene er tatt på strekningen tilbake til Fleix hvor bilen sto. De får stå ukommentert.

Det var et slags arrangement i sentrum av Benimaurell

Nydelig eksempel på murlegging

Slik bygger de muren rundt et gammelt frukttre

Praktiske innebygde trappetrinn i murene gjør det lettere å komme opp for å stelle trærne

Her passerer jeg krysset hvor vi startet turen - ned til venstre

Endelig nede til bilen igjen - sliten og kald

En siste kommentar: Etter denne turen som for vår del varte i mellom 6 og 7 timer, delvis fordi vi måtte lete etter riktig sted å gå ned på den andre toppen, hadde vi gangsperr i 3 dager. Dette skyldes selvsagt at formen ikke var helt på topp, men det skyldes også den måten vi valgte å gå på, særlig ned den første nedstigningen. Vi skulle gjøre det unna på kortest mulig tid, og vi hadde jo gått hele strekningen på forhånd, så det var ikke så mye å se på. Husk på: trinnene ble laget for at esler skulle gå på dem. De er relativt lave, men tilsvarende lange. For å slippe å ta to steg på hvert trinn, gikk vi veldig lange skritt - ett ytterst på hvert trinn. Dette er ikke å anbefale. Jeg tror det må være bedre å veksle på hvilken fot en trår ned med. 

God Tur!