Høsten har kommet

Det er 13. november og høsten har kommet til Altea. Fra å være en usedvanlig varm høst - varmeste på 28 år sies det her - så har temperaturen droppet til under 20 grader. Vi som har vært her en stund har vent oss til temperaturer på bortimot 30 grader om dagen og må ta på oss fleece og lange bukser. Underlig. Samtidig kryper temperaturen hjemme i Bergen ned mot frysepunktet, selv om jeg ikke tror at den grensen har blitt nådd ennå. Men lavtrykkene står i kø i Nordsjøen og sør for Island, og regnet pøser ned, hvis vi skal tro rapporter hjemmefra. Uansett, med den temperaturen vi har her i Altea nå, har vi begynt å bruke dyne om natten og jeg har for første gang bestilt bord på restaurant hvor jeg har gjort oppmerksom på at vi ønsker å sitte inne.
En fordel med at temperaturen har sunket litt, er at vi da kunne sette i gang med et oppussingsprosjekt som vi har hatt på beddingen en stund. Soveværelset vårt har sett litt slitent ut, og vi har pusset ned parketten, vokset den med 3 strøk. Nå ser den standsmessig ut igjen. Et problem har vært at når vi har leid noen til å vaske for oss, så innbiller vi oss at de har vasket tregulvene på samme måte som de ville vaske fliser, dvs. med for mye vann og for sterke vaskemidler.
Da gulvet var ferdig, så så jo resten av rommet litt miserabelt ut, så nå har vi gått igang med å male tak og vegger. Dette har ført til at hele leiligheten har sett ganske kaotisk ut i det siste. Garderobeskap og nattbord har stått på balkongen. Senger står stablet opp etter veggene, og vi har sovet på gjesteværelset. Alle klærne våre ligger i hauger på kontoret. Det er kun kjøkken og stue som ser sånn noenlunde normale ut. Men alt har en ende, og om en 2-3 dager skal det nok bli ferdig og vi kan flytte tilbake til det normale.

Til det - god jobb!

En enda lengre tur - fra Villajoyosa til El Campello - over demningen

Som jeg skrev i et innlegg i september hadde vi vår til da lengste sykkeltur til Guadalest. Vi var veldig fornøyd med oss selv etter denne turen der vi lå og myknet opp musklene i jacuzzien samme kveld. Vi mente vi fortjente en skikkelig avslapning etter en slik kjempetur! Men neste morgen fikk vi en telefon med forespørsel om vi ville sykle fra Villajoyosa - over demningen (forklaring følger) og nesten ned til Alicante. Formen var overraskende god. Vi godskrev dette til jacuzzimasasjen kvelden før. Så vi sa ja - uten å nøle.
Vi kledde oss for sykkeltur, gjorde syklene i stand og løp ned til togstasjonen i Altea for å nå avtalt tog. Når en gjør dette må en passe på at en tar et tog som korresponderer i Benidorm. Dette klarte vi, og på stasjonen i Villajoyosa ble vi møtt av våre turvenner som geleidet oss på rett vei opp gjennom byen - forbi sjokoladefabrikken (og sjokolademuseet) Valor. Duften derfra var umiskjennelig. De lager fantastisk sjokolade der. Den må bare smakes. Mørk sjokolade med mandler er min favoritt.
På veien sykler vi opp forbi innkjørselen til Solgården, stedet som opprinnelig ble bygget for at handicappede fra Norge kunne få et opphold i varmen - det er senere utvidet til også å tilby turer for norske pensjonister. Like etterpå stoppet vi på det siste vannhullet før vi skulle kjøre over fjellet. Vi drakk kaffe og øl - alt etter behov. Dessuten kjøpte vi mer vann - for selv om det var utpå høsten - så var det fremdeles veldig varmt. Bildet under er tatt på dette stedet. Som det framgår, selges det også diverse klær og keramikk der.

Men det var bare en liten pause. Videre opp mot demningen. Det går en vei over demningen foran vannreservoaret Embalse de Emadoría. Etter å ha passert demningen, syklet vi langs vannet på sydsiden, men da vi kom til et veikryss tok vi veien sydover (veien fortsetter videre rundt vannet, og opp til Orxeta, men vi skulle ikke dit denne gangen). Selv om dette var om høsten, var det veldig varmt, og etter hvert som vi kom opp i dalen ble heten mer trykkende. Det er viktig å ha med masse vann på slike turer. Bildet under er tatt fra demningen.

Etter vannet stiger veien oppover mot syd. Det er relativt liten biltrafikk, for veien er stengt med bom, men det er en del hus oppe i fjellet, og disse må selvsagt ha nøkkel til bommen. Men fredelig og varmt. Finn og jeg har etter hvert lært at vi må ha rikelig med vann med oss på slike turer, men vi har ofte gjort den feilen at vi har for lite med oss å spise. Så også på denne turen. Siden det ikke er noen bosetninger - bortsett fra et par hus på veien - tar det ganske lang tid før vi kommer til en landsby med en restaurant hvor en kan spise. Dette lærte vi etter denne turen. Resultatet av en slik bommert er at en blir ganske sliten pga for lavt blodsukkernivå.
Vi var blitt advart om at det var en 2,3 oppoverbakker på turen. Jeg talte, og jeg tror det var flere enn jeg var forberedt på. Dette gjorde at jeg gikk helt tom. Som jeg har sagt før er ikke jeg like sprek som våre gode venner, og det var slitsomt. Et par steder måtte jeg gå av sykkelen og trille den opp. Men å snu var aldri et alternativ. Og som de fleste ganger før - på et tidspunkt ser vi at det verste er over. På denne turen skjedde det da vi kom over på andre siden og møtte hovedveien mellom Aigües og Relleu. Herfra visste jeg at nå var det stort sett nedoverbakke.

I Aigües spiste vi lunch på en av restaurantene ved kirken. Helt grei tapas med pils til. Det smakte vidunderlig - særlig med tanke på at vi hadde hatt for lite mat på oppoverturen.

I det fjerne kan en så vidt se kysten. Det er en utrolig utforbakke. Veien svinger seg nedover i store slynger. I den varmen vi hadde på denne turen slo varmen mot oss rundt en sving, mens andre steder kom det er sval vind mot oss. Da vi nærmet oss El Campello - som er en forstad til Alicante - gikk veien over motorveien og vi kom gjennom byen og ned på stranden. En helt fantastisk, flere kilometerlang strand. Folk fra Alicante by drar opp hit for å slappe av. Målet vårt var å få dyppet oss i havet før vi skulle dra hjem.

Etter badet var det opp på syklene igjen, opp til jernbanestasjonen for å ta en pils før vi kjørte tilbake til henholdsvis Villajoyosa og Altea. Nok en fantastisk tur. Vi er litt usikker på hvor lang turen er, men Jan Owe mener den er ca 60 km. Noen måneder senere - nærmere bestemt sommeren 2012 tok Finn og jeg turen på ny. Den eneste forskjellen var at vi da syklet fra Altea til Villajoyosa før vi tok turen over fjellet. Det var enda varmere pga at det var om sommeren. Men vi var bedre forberedt, sykkelen min var blitt fikset litt slik at jeg satt bedre. Dessuten var vi mentalt forberedt, noe jeg personlig mener er nesten det viktigste av alt.Selv om vi er usikre på distansen, så viser kartet under hvordan vi syklet denne gangen, dvs fra Altea til El Campello. NB! Turen gjennom Benidorm kan gjøres raskere enn vi gjorde det denne gangen!

Dette er virkelig en tur som vi anbefaler folk å ta, men vær forberedet på at det er et slit - før en helt fantastisk belønning!

Ca Mezquida - vår marokkanske restaurant i Altea

For et par år siden dukket det opp en ny restaurant i vårt nabolag i Altea. Dvs. vi fikk siden vite at den var flyttet fra et sted inne i gamlebyen, antagelig fordi lokalet var billigere utenfor. Som Finn pleier å si, når lokalitetene ikke er av de aller beste, må maten være desto bedre. Og dette stemte i hvert fall i dette tilfellet.

Over sees et bilde av restauranten - desverre når den er stengt. Vanligvis er det en del bord utenfor, men første gang vi spiste der - etter anbefaling av venner - spiste vi inne, fordi det var litt kjølig. Dette var i begynnelsen av januar i år. Vi spiste en varm gryte - det passet veldig til årstiden. Jeg husker selvsagt ikke nå hva retten heter, men jeg tror den har navnet sitt etter den leirgryten den tilberedes i. Se bildene under.

Det mest fantastiske er når de tar av lokket på gryten og dampen og luktene brer seg i rommet. Det er helt fantastisk. De bruker mye kanel og andre nydelige krydder i maten. Den er ikke sterk, men veldig velsmakende, og kjøttet har blitt kokt ved svar varme over lang tid, så det er veldig mørt. 

Etter dette første vellykkede besøket har vi vært der flere ganger - både alene og med forskjellige gjester, og det har alltid vært svært vellykket. Noen ganger spiser vi ulike småretter. Grytene nevnt ovenfor passer best når det er kaldt.
Restauranten ligger så nærmt oss at det tar mindre enn 5 minutter å gå opp dit. Ulempen - at plasseringen ikke er av de aller beste, tåler vi godt. Den ligger omtrent midt i et kryss - akkurat der hvor en kjører inn i urbanisasjonen vår. En siste ting. Inne i lokalet er det pyntet med malerier fra Marokko. Kokken er fra Marokko, mens han kone - som serverer - er fra Altea. Veldig hyggelige begge to.

Fra Altea til Guadelest - på sykkel

Denne turen er et eksempel på en tur som ble noe helt annet enn jeg hadde set for meg på forhånd. Det var i begynnelsen av oktober 2011. Vi hadde avtalt med Siri og Jan Owe at de skulle komme opp til oss i Altea, og så skulle vi sykle en tur sammen. Som sagt, så gjort. De kjørte opp med syklene på taket, og parkerte utenfor hos oss. Vi hadde gjort i stand litt utstyr, litt varme klær, mat og vann. Det var fremdeles varmt, selv om det var oktober, men om kvelden kan det bli litt kjøligere. På dette tidspunkt var vi fullt utstyrt med sykkelbekledning inklusive bleiebukser. Det er faktisk en nødvendighet å ha når en skal sykle lange turer.

Vi startet ut forsiktig. Via Altea la Vella og opp til Callosa d'en Sarriá. Ingenting unormalt så langt. Vi stoppet og spiste på stamrestauranten. På veien oppover lå jeg jevnt over bakerst. Men de ventet tålmodig på meg. Under ser du resten av gjengen i starten av turen.

Etter en god og oppkvikkene lunch med tapas og pils, ble vi enige om å sykle videre. Det var liksom ikke sagt hvor langt vi skulle sykle, men vi skulle se hvordan det går. Veien videre betyr i denne sammenheng veien mot Guadelest, altså CV-755 - eller gamleveien til Guadelst.

Den første delen av veien var ikke noe særlig anstrengende. Det gikk mest bortover, og så litt ned. Dette var jo litt faretruende, fordi jeg visste jo sånn omtrent hvor langt opp det var dit. Men tidligere hadde jeg alltid bare sittet i en bil opp denne veien, og mens jeg syklet erfarte jeg bittert hvor lite en merker seg hvordan veien egentlig her. Kun hvis veien går veldig bratt opp eller ned, merker en det i bil. Bildet under viser resten av gjengen på en liten stopp langs veien oppover.

Siden Jan Owe og Siri er så veldig mye sprekere enn oss, betyr det selvsagt at de må vente på oss med jevne mellomrom. Finn holdt seg i nærheten av meg, slik at jeg ikke skulle miste motet. Det jeg har erfart er at selv om jeg kan bli utrolig sliten, så tar jeg meg ganske raskt inn igjen, og dette er jo svært oppmuntrende.

Jeg var veldig begeistret da Finn fortalte at nå kunne vi se Guadelest i det fjerne. Og ganske riktig - der lå de gamle bygningene på toppen av fjelltoppen i det fjerne. Da tenkte jeg: Nå er det ikke så lenge igjen. Men hvor feil tok jeg ikke. På bildet under kan en såvidt se tårnene.

En av de største overraskelsene på denne turen, når det gjelder anstrengelser, var at etter at bildet over var tatt, kom en lang nedoverbakke. Utsikten mot Guadelest var fullstendig borte. Veien svingte nedover og nedover. Deprimerende! Ikke fordi det var slitsomt, men fordi det betydde at det var en lang vei opp igjen etterpå. Siri og Jan Owe ventet ved en nedlagt restaurant. Vi lekte litt med tanken på å kjøpe den, selv om det var en ruin innendørs. Utsikten var imidlertid upåklagelig. Vi ville ikke drive den, men bruke den som en slags hytte. Slike tanker blir det heldigvis aldri noe av. Under er et bilde av oss alle fire utenfor.

Som en kan se på bildet er alle fornøyd, og ingen ser spesielt sliten ut. Vi fortsatte kort tid etterpå, og under ser du meg på vei videre oppover.

Guadelest kunne igjen sees. Stemingen er god

Finn tok bildet over av meg mens han syket. På dette tidspunktet trodde jeg at nå var det verste over. Nå skulle vi bare ha noe god mat og et glass ofør vi skulle kjøre ned igjen. Hvor feil kan man ta! Vi spiste lunch nummer to for dagen på en liten restaurant utenfor gamlebyen. Det var veldig koselig, og vi kom raskt i stemning. Vi var enige om å kjøre den "nye veien" nedover igjen. Da snakker vi om veien som går mer eller mindre direkte ned til La Nucia - CV-70, selv om en først må kjøre et stykke på CV-7565. En kjører gjennom byen og opp til venstre. Riktignok hadde Siri advart oss med at det var et par oppoverbakker til før vi kom til den store utforbakken, men slik vi husket det fra tidligere kjøreturer, var ikke det noe å bekymre seg om.

Men vi hadde forregnet oss igjen. Det var ikke bare 2 oppoverbakker. Etter mine beregninger må det ha vært 4. Jeg var nok også litt trøtt på dette tidspunkt, og jeg måtte gå av sykkelen i et par av disse oppoverbakkene. Jeg tror det verste var at jeg ikke var forberedt på det. Til sist kom vi fram på "kanten", dvs. der hvor det bare går nedover. Det er en fantastisk utsikt der ovenfra. Men det var bare å kle på seg en varm jakke og styrte seg utfor. Jeg oppdaget da at det er en ting til jeg ikke er komfortabel med når det gjelder sykling, og det er å kjøre utfor bakker i full vart. Så jeg bremset mye mer enn de andre, og var selvsagt da sist nedover også. Under ser en Callosa d'en Sarriá i solnedgangen. Fjellet i bakgrunnen er Sierra Bernia.

Vi syklet ned igjen til Altea via La Nucia hvor Siri og Jan Owe tok syklene på bilen og kjørte hjem. Vi gikk opp til oss selv, dusjet og la oss i jacuzzien for å få massert våre ømme muskler mens vi lå og stirret ut over Middelhavet i kveldsmørket.

Fra Altea til Villajoyosa - på sykkel

Villajoyosa - gledens by - var opprinnelig en fiskelandsby. Husene langs stranden er malt i mange, sterke farger. Dette har tradisjonelt - sies det - vært for at fiskerne, som kom hjem fra havet, lett skulle kjenne igjen sitt hus. I våre dager kommer fiskerne inn til en havn som er bygget til siden for stranden, så dette behovet er ikke til stede lenger, men husene males fremdeles slik, og det har blitt et kjennetegn for byen. Et annet kjennetegn for byen er den lange, flotte stranden. Den er kunstig generert og fra tid til annen må de skufle sanden opp igjen fra bukten utenfor. I nyere tid har det også blitt laget en ny strandpromenade med en garasje under den. Dette har gjort at det er mye mindre problemer med biler som kjører der nede. Under ser du et bilde av Villajoyosa sett fra stranden.

Vanligvis har vi pleid å kjøre ned til Villajoyosa - eller ta toget - for å bade og spise lunch på en av strandrestaurantene. Men i påsken i 2011 syklet vi fra Altea til Villajoyosa. Det er en strekning på ca. 25 km - men det kommer selvsagt an på hvilken vei en sykler. Vi sykler ikke N-332, for der er det for mye trafikk, så det blir en litt lengre distanse enn å kjøre. Dessuten kjører vi gjerne nedom strandpromenaden i Benidorm, noe som gjør det enda litt lengre. Hvis det er veldig varmt, stikker vi gjerne innom vårt faste vannhull (det samme vi bruker når vi har gått over Sierra Helada). 

De første gangene vi syklet denne veien, syntes vi det var litt tungt, men nå har det blitt en liten, behagelig tur. Dersom vi bader og spiser lunch i Villajoyosa, kan det hende det blir så sent at vi tar toget tilbake. Det er veldig behagelig - selv om vi må skifte tog i Benidorm. Toget er nemlig elektrifisert fra Alicante til Benidorm, mens det er et diseltog som går videre opp mot Denia. Kun hvert annet tog korresponderer med et tog fra Benidorm. I Altea er det jo kun 5 minutter oppover fra toget og hjem, så det er veldig behagelig. 

Under sees en oversikt over hvordan vi syklet. Noen ganger sykler vi litt lenger opp mot Sierra Helada - for å komme unna trafikken. Men vi sykler alltid nedom Benidorm. Da jeg sporet turen første gang - med Wikiloc - ble turen logget til 20.6 km, men det er noen som mener at den er lengre enn det. Vi startet altså til høyre (ved det grønne merket) og endte opp nede til venstre (ved det røde merket). Underst ser en høydeprofilen, som desverre i Wikilocs web-versjon kun viser fot. 

Fra Altea til Callosa d'en Sarrià

Vi trodde vel nå at vi hadde nådd grensen for hvor langt vi kunne sykle. Dårlig form og ikke all verdens spreke sykler - vi var egentlig fornøyd med innsatsen. Men da hadde vi ikke regnet med vår gode venn Jan Owe, som holder til i Villajoyosa. Dette er, for dem som ikke vet det, en by litt syd for Benidorm. Han kom en gang opp til oss - på sykkel - og skulle ha oss med på en tur. Vi var enige om å sykle til Altea la Vella - som vi jo da var vel innforstått med. Men da vi kom opp dit, foreslo han at vi skulle fortsette oppover hovedveien. Vi skulle se hvordan det gikk. 

Det gikk, spesielt for undertegnede, ganske trådt. Giret hoppet av et par ganger, styret var ikke riktig for meg - antagelig var hele sykkelen ikke riktig for meg. Jan Owe syklet rundt meg et par ganger for å se hvordan jeg syklet, og fortalte så Finn at dette så ikke bra ut. Vi hadde pauser et par ganger oppover, og var hver gang enige om at vi skulle fortsette. 
Til sist kom vi opp til Callosa d'en Sarrià, som er hovedsenteret for produksjon av nisperos i regionen. Når en så videre sier at regionen er hovedsenter for produksjon av nisperos i hvert fall i Europa, så skjønner en jo at det er viktig. Nisperos dyrkes stort sett under store nett. Dette gjør at åssidene i dette området har store hvite flekker når en ser dem fra avstand. 
På denne turen fant vi for første gang vår nå faste restaurant i Callosa. Det er tilholdsstedet for en organisasjon som er med på å organisere den lokale festivalen Moros i Cristianos (eller Moros i Cristians som det heter på valensiansk). Inne i lokalet henger det mange gamle kostymer. Veldig flotte. Den innerste delen av lokalet er forbeholdt gamle menn som sitter på små bord og spiller brettspill. Men vi sitter alltid utenfor.

Etter å ha spist litt tapas og drukket en pils her, syklet vi nedover igjen. Men ikke samme veien. Vi syklet i retning av Polop og La Nucia. Det er først en veldig lang nedoverbakke - til broen over Rio Guadelest - og så går det oppover mot Polop. Jeg hadde igjen litt problemer med giren. I La Nucia skiltes vi med Jan Owe - som skulle sykle tilbake til Villajoyosa, mens vi syklet ned fra La Nucia. 

Den turen jeg har beskrevet her, tok vi om sommeren i 2011. Dette ble begynnelsen på våre lengre sykkelturer i Spania. Under ser du et kart over denne rundturen, selv om jeg tror at dette er tatt på en senere tur. Som du ser av høydeprofilen, så er det ganske bratt opp og bratt ned igjen på toppen. På den turen som er angitt på kartet under, har vi i hvert fall syklet fra La Nucia og ned via Alfaz. Turen er da på knapt 32 km.  

Det har vært en strålende opplevelse, selv om jeg mange ganger har vært veldig sliten. Sykkelen min har blitt forbedret, jeg har blitt sterkere og flinkere til å håndtere sykkelen. Etter denne turen var det også vi innså at det kanskje ikke var så dumt å kjøpe sykkelbukser og annet utstyr til sykkelturene. Som sagt så gjort. Dette vil nok framkomme av senere innlegg. 

Til Altea la Vella

Vi fortsatte å utvide vårt område for sykling fra Altea. Den første utvidelsen var til Altea la Vella. Vi sykler opp langs Rio Algar, over broen og videre oppover til Altea la Vella. Det er noen få alternative veier til å komme opp dit. Under ses et bilde tatt ved Rio Algar. Det er et yrende fugleliv her. Denne elven inneholder, i motsetning til mange andre elver i Spania, alltid vann.

Den første gangen vi syklet denne turen, syntes vi at vi var kjempespreke. Kom opp i sentrum, satte oss på en restaurant og spiste lunch. Denne restauranten, Ca Toni, har blitt vårt faste rastested i Altea la Vella. Koselig sted med deilig mat. 

Vi foretrekker som regel å sitte ute, men dersom været ikke tillater det er det god plass innendørs. Vi har blitt fortalt at de har levende jazz der om lørdagene, men det har vi selv aldri opplevd. Uansett; etter å ha syklet opp hit - eller kanskje på vei tilbake fra en enda lengre tur, smaker det alltid godt med noe å drikke.

Tilbaketuren kan en også ta på flere ulike måter. En kjører nedover veien mot kysten fra Ca Toni. Så kan en ta første eller andre avkjørsel mot høyre (dvs. mot Altea). Dersom en tar den første sideveien, kommer en forbi et kloster (som jeg i farten ikke husker hva heter). Veien er tidvis uten fast dekke, og det er en oppoverbakke underveis. Dersom en tar den andre avstikkeren, er veien nedover fin uten overraskende oppoverbakker. 

En krysser jernbanelinjen ved stoppestedet Cap Negret. I den nedlagte stasjonsbygningen ligger det en liten familierestaurant hvor de har 5-6 bord ute like ved toglinjen. Det betyr selvsagt at det blir litt bråk når toget passerer, men det skjer tross alt ikke så ofte. 

Inne er det en bar og noen bord og bak huset - hvor de har en grill - er det ganske god plass. Om formiddagen eller ettermiddagen - som er den tiden hvor vi har stoppet der - sitter folk stort sett foran restauranten. Dette er et koselig alternativ til å spise på Altea la Vella

Etter å ha krysset jernbanelinjen kommer en til en gate som går parallelt med jernbanen, og hvor det kun er lov å kjøre for dem som bord i gaten. Det betyr at den er velegnet for sykling. Den tar oss ut til en vei som går like ved Rio Algar, så da er en tilbake til Altea sentrum igjen. 

Ettersom vi har blitt sprekere, synes vi at dette er en meget kort tur som gjerne kan kombineres med å sykle ned til La Olta. Dette er en del av Altea som ligger litt nordøst for strandpromenaden. Der er det også mange steder hvor man kan ta en liten stopp på en strandrestaurant, og det er steder hvor en kan leie kanoer og drive med ulike former for aktiviteter knyttet til sjøen. Men det kan også være en fin, liten ettermiddagstur. 

Sykkeltur til Benidorm

Som sagt, så gjort. Vi hadde begynt å sykle lengre turer, bl.a. til El Cisne - antikvitetsmarkedet i Benidorm. Fra rundkjøringen i Albir ved Mercadona syker vi sydover på CV-753 og tar av (til høyre) på Cami del'l Ermita Sanç.

Grunnen til at vi har dradd hit noen ganger, er at det i tilknytning til markedet er et par restauranter og hver søndag og lørdag er det levende musikk der. Tidligere år har vi hørt ganske bra storbandjazz her. Det er noen pensjonerte britiske (?) jazzmusikere som lever i Benidorm, og som har spilt her tidlig om morgenen. Merk at musikken begynner kl. 10. Men som regel har vi kommet for sent til dette, og vi vet ikke en gang om de spiller der lengre. Ellers er det en fast musiker som driver stedet. Tror han kanskje er irsk. Så deltar ulike gjesteartister der, og det kan variere veldig hvem som har får tak i. Vi sitter der gjerne en stund og tar oss en pils (derfor lurt med syklene), og gjerne litt å bite i. Det sies at paellaen skal være veldig god, og det faktum at det også er spanjoler som går her for å spise skulle vel styrke en slik påstand. 
Men, det var ikke det denne historien skulle handle om. Første gang vi syklet til El Cisne, var vi sammen med naboer fra Foya Blanca. Etter at vi hadde sittet litt og hørt på musikken, bestemte vi oss for å sykle videre til Benidorm. Det er jo stort sett nedoverbakke til Benidorm, så det var ikke så vanskelig å bestemme seg for det. Vi fortsatte nedover veien foran El Cisne.


Vel nede i Benidorm kom vi oss fram på plassen foran kirken i gamlebyen. Kirken heter Parroquia de San Jaime, og ligger på Plaza Castelar. Kirken ligger på utkikkspunktet som representerer skillet mellom de to store strendene i Benidorm, Playa Levante og Playa Poniente. 

Det var etter hvert blitt ettermiddag, og vi bestemte oss for å gå og spise. Inne i gamlebyen er det mange gode tapasrestauranter, og spesielt i hjertet av gamlebyen snubler en nærmest over dem. Sjekk ut gatene Santo Domingo, San Miguel, Martinez Oriola. Jeg husker ikke hvilke restauranter vi gikk på, men vi gikk på to den gangen og det var en veldig hyggelig opplevelse. 

Senere måtte vi jo sykle hjem igjen også, men vi oppsummerte at det slett ikke var så anstrengende. Det kan ikke ha tatt mer enn en time på returen. Alt i alt er veldig kjekk tur, som ga mersmak. Under ser dere en fornøyd syklist som har kommet tilbake til Foya Blanca.

Sykling

De turene jeg har skrevet om til nå, har foregått til fots. Ikke fordi det nødvendigvis er det vi foretrekker, men fordi det var slik vi startet turene våre på Costa Blanca. Riktignok kjøpte vi sykler for å ha her nede på forsommeren i 2005. Egil og Beate bragte syklene med fra Flesland til Foya Blanca. Men turene vi foretok oss på sykkel var relativt enkle. Vi syklet rundt på appelsinlundveger rundt Foya Blanca, og vi dristet oss kanskje til å sykle ned til Albir eller til fyret utenfor Albir. En gang syklet vi til La Carbonera - en urbanisasjon ett stykke ovenfor Foya Blanca. Vi syntes vi var dristige og at vi syklet langt. En annen gang syklet vi helt til Costa Blanca-senteret og tilbake igjen til Foya Blanca, men det var ikke før i 2006 - en gang vi ikke hadde leiebil.

Hvorfor skriver jeg dette? Jo, for å gi et inntrykk av vårt eget selvbilde på denne tiden. Vi hadde ingen pretensjoner om å sykle lange turer. Vi så folk sykler oppover de bratte fjellveiene, og syntes det var helt vanvittig å legge ut på slike strabasiøse turer. De lange turene våre skulle foregå til fots, og så skulle vi kose oss med syklene i nærområdet.

Som du kanskje forstår, så skriver jeg dette som en oppladning til de historiene som skal komme i fortsettelsen om sykkelturer vi har foretatt oss etter denne tid. Nå bør jeg kanskje også bemerke at vi deretter har kjøpt litt mer avansert utstyr, men jeg tror at det er av underordnet betydning. Det er det mentale aspektet som er avgjørende. Dersom du ikke tror at du er i stand til å utføre en bragd - for en bragd kan en slik sykkeltur være - så klarer du det heller ikke. Så enkelt er det bare.

Under er et bilde av undertegnede i 2005 på en sykkeltur til fyret i Albir. I bakgrunnen sees mitt elskede Sierra Bernia. Disse første turene ga oss inspirasjonen til og troen på at vi kunne klare å sykle lengre turer. Hvordan det deretter gikk, skal jeg komme tilbake til i senere epistler.

Den lille trappeturen

Jeg ligger langt på etterskudd med å fortelle om turene vi går på i området. Den turen jeg skal beskrive nå har vi tatt noen ganger. sist i januar 2012. Det er fra denne turen at bildene har er hentet fra. Turen er beskrevet i de fleste turbøker - vi har lest både den norske (av Svein og Laila Fjeld) og diverse engelske.

Turen begynner med at en må kjøre på N-332 forbi Calpe og mot Jalón (Xalo). Kjør i retning videre til Alcalalí og videre mot Parcent. Deretter første vei til høyre mot Orba. Like før en kommer til Orba, tar en av mot Vall de Laguar og så videre mot Fontilles. Kjør imidlertid forbi innkjørselen til Fontiles og videre mot Campell og Fleix. Det er ualminnelig trangt i Campell, men det er bare å kjøre på. Vi kjørte en gang feil inne i byen, og det var litt stress å komme seg ut igjen. Disse byene ble ikke bygget for biler! Parker i Fleix. Oversiktsbilde over kjøreturen vises på kartet under.

Siden denne turen er svært populær - i hvert fall i perioder hvor det ikke er for varmt - kan det hende at det ikke er plass til å parkere helt øverst i byen (utenfor skolen). Vi har noen ganger måttet kjøre tilbake for å finne parkeringsplass litt nede i byen. Men turen starter altså like forbi skolen - etter at en har lagt byen bak seg.

Det er viktig å ta rikelig vann med seg. Dette gjelder spesielt i sommerhalvåret. Dessuten er det fornuftig å starte tidlig om morgenen.

Turen begynner med at en går litt innover dalen mot Benimaurell, men etter ca 100 meter tar en av en sidevei ned mot høyre hvor det ligger en gammel vaskeplass. Her kan en evt. fylle opp vannflaskene sine i en kran på venstre siden av veien.

Herfra følger du stien nedover mot elveleiet i bunnen av dalen. Veien du følger er en del av en av de veiene som ble laget av maurerne (eller rettere sagt moriskene, maurerne som var omvendt til kristendommen) på 1500-tallet. Navnet trappeturen kommer av at det er lagt inn trappetrinn som er laget for at et fullpakket esel kunne gå der. Trinnene er relativt lave og det er langt mellom dem. Det skal være ca 2000 trinn på denne turen, men vi har forsøkt å telle dem uten å få det til å stemme.

Til å begynne med går en imidlertid bare nedover en sti som svinger seg fram og tilbake nedover dalen. Etter hvert får vi en anelse av at det er brattere lenger nede, og etter et par svinger kan vi se ned mot en tunnel gjennom en klippe på venstre side.

Lenger nede krysser en en nesten uttørket elv. Vi har mange ganger tenkt at det må være flott å gå her en stund etter at det har regnet, men vi vet ikke om det er tilrådelig, for vi aner ikke hvor mye vann det kan være. Det er i hvert fall tydelig at det er en foss som styrter seg utfor fjellet når det har regnet godt. Under har jeg lagt inn en del bilder fra videre nedover stien.

I bunnen av dalen er det et tørt elveleie (hit er det i hvert fall ikke tilrådelig å gå når det regner) med hvite, runde steiner. Her det det passende å ta en liten rast før en går samme tur tilbake igjen.

Denne turen er den første delen av den lange trappeturen. Den starter på samme måten, men fra bunnen av dalen går en videre opp på motsatt side. En går ned og opp igjen i 3 elvedaler, og denne turen kan være ganske strabasiøs. Mer om det en annen gang.

La Costera i gamlebyen i Altea

Som jeg har skrevet på websiden vår, så er det mange gode restauranter i Altea. En av dem, som vi oppdaget for et par år siden, er La Costera. Den ligger i Carrer Mestre Música nr. 8 - opp trappen fra der hvor Carrer la Sèquia munner ut i hovedgaten som går opp fra strandpromenaden og opp i byen. På hjørnet ligger El Perro Negro og en går opp trappen til venstre for denne restauranten (som forøvrig også er en god restaurant). Se klippet fra Google Earth under. Jeg har tatt med deler av strandpromenaden og kirken i gamlebyen (oppe til venstre) for at det skal være lettere å navigere.

Første gang vi besøkte La Costera var nyttårsaften 2011. De tok da inn kun 34 gjester og alle hadde samme meny - som er vanlig på denne dagen. Maten og vinen var utsøkt, og stemningen var helt fantastisk.

Vertinnen, Manuela, er en utrolig sjarmerende (og intens) dame. Mannen hennes, franske Pascal, er kokk. Jeg husker ikke nå alle rettene, men det var utsøkt. På bildet under ser du vertskapet i midten flankert av sine kelnere.

Like før påske i år forsøkte vi å få bord der igjen for å spise med noen venner, men et par timer før vi skulle være der fikk vi en telefon fra Manuela som fortalte at de hadde oversvømmelse på badet og at de måtte kansellere. I slutten av påsken forsøkte vi igjen, og denne gangen var det nok en vellykket aften. Denne gangen spiste vi bl.a. gratinerte hjerteskjell til forrett og langtidstekt lammelår til hovedrett. Aldeles nydelig, og Manuela viste seg på sitt mest gjestfrie og engasjerte.

Vi går absolutt der igjen. Kanskje allerede til nyttår?