Tapitas Jazz

For et par år siden fant vi en liten restaurant mens vi utforsket en, for oss, ny del av Altea. Dette er den lave åsen som går fra nordsiden av toppen med kirkeplassen og et lite stykke nordøstover i retning Calpe. Husene her er litt nyere enn dem i gamlebyen, men det er flere koselige små tun med bolighus.

På vei tilbake herfra kom vi - helt tilfeldig - forbi Tapitas Jazz.

Det var ikke åpent da vi gikk forbi, men vi merket oss stedet - mest på grunn av muligheten for å kunne høre levende jazz. En ukes tid senere, etter å ha vært rundt i gamlebyen for å finne et sted å spise, men hvor vi hadde blitt lei av alle turistene, gikk vi tilbake dit.
De har noen få bord utenfor på fortauet, og inne er det kanskje 10 bord pluss en bardisk du kan sitte langs. Vi satte oss utenfor og bestilte et par tapas. Det ble spilt jazz på anlegget innenfor. Etter en stund - sånn ca i 10-tiden - ble det litt romstering innenfor, og dørene ble lukket. Musikken - den levende, altså - hadde startet.

Vi gikk inn og bestilte oss et nytt glass rødvin. Det var kanskje halvfullt i lokalet. I det ene hjørnet var det stilt opp en rytmeboks, og foran denne satt det en mann og spilte gitar og en kvinne, Maite Cobos, sto og sang. Finn kaller henne Alteas Ella Fitzgerald, på grunn av at hun scat-synger som Ella var så berømt for. I tillegg synger hun litt brasiliansk musikk. Vi ble veldig begeistret. Det var også tydelig at også andre gikk der pga musikken. Gitaristen heter Jesús Martinez, og han er veldig flink. Musikken som er spilt inn på musikkmaskinen, er spilt inn av Jesús. Han spiller selv alle instrumentene. De to opptrer også andre steder i området sammen, bl.a. hos Ca Toní. Noen ganger har hun også hatt andre musikere med seg, mens hun også opptrer alene.

Senere har vi vært der flere ganger. Vi har tatt med oss venner som vi vet elsker jazz, og alle har blitt begeistret for stedet - selv kresne jazzelskere. Det er nesten så vi ikke har lyst til å dele det med flere for ikke å risikere å ikke få plass selv. De siste gangene vi har vært der, har det faktisk vært nødvendig å reservere bord.Restauranten er stengt om mandagen, men det er nå kun fredag og lørdag det er levende musikk.

En av de siste gangene vi var der i påsken 2014 - var til og med kokken oppe og sang litt. Hun var faktisk ikke så verst hun heller, og det var stor jubel i lokalet.

Den lange trappeturen

Vi hadde allerede gått den korte trappeturen flere ganger da vi bestemte oss for å prøve oss på den lange utgaven. Noen turbøker anbefaler å legge inn en overnatting på denne turen, men det gjorde ikke vi. Det anbefales også at en ikke går denne turen om sommeren, da det kan bli i overkant varmt nede i dalbunnene. De fleste ville mene at en bruker støvler, men vi foretrekker å gå med sandaler når det er mulig, og det er det absolutt på denne turen. Stiene er fine å gå på.
For dem som ikke kjenner til historien til disse trappene, så kan jeg kort fortalt si at de ble bygget av morisker, dvs maurere som var blitt omvendt til kristendommen etter at Isabelle og Ferdiand vant over maurerne i 1492. Alle som nektet å konvertere ble utvist fra Spania. Moriskene ble selv senere utvist fra Spania.
Trappene ble bygget for å sikre varetransport over land slik at en fullpakket esel kunne gå dem. Trinnen i trappene er ikke så høye og de er også omtrent dobbelt så dype som et normalt trappetrinn.
Turen som beskrives her, gikk vi i påsken 2012. Turen begynner som den lille trappeturen med parkering i Fleix. Hvis du ikke har tatt den turen heller, finner du kjøreanvisning der. Det mest praktiske er å parkere oppe ved skolen (kjør helt gjennom byen), men vi må ofte parkere lenger nede pga mye turfolk.

I motsetning til tidligere, når vi har gått den lille trappeturen om sommeren, var det nå mer folk her. Det skyldes nok både at spanjoler flest ikke går tur om sommeren på grunn av varmen, men også at vi gikk turen i en helg. Vi kom oss ikke avgårde før ca. 11:30. På denne tiden av året kan det bli kaldt om kvelden og vi pleier ikke å ta med oss veldig mye klær. Vi visste at turen ville ta noen timer, så forsøkte vi å skynde oss litt til å begynne med, særlig før den første nedstigningen. Det er ganske smalt nedover og ikke så lett å passere mange på en gang.

På bildet over er vi fremdeles høyt oppe og ser ned i bunnen av den første dalen. Stien kan sees langt nede som en sikksakkstrek til høyre for meg. Den lille trappeturen avsluttes i bunnen av dalen for deretter å returnere samme vei. På det neste bildet ser en hvordan stien siksakker seg nedenfor den høye klippen. Dette bildet er tatt etter at vi har kommet et godt stykke opp på den motsatte dalsiden.

 

I bunnen av dalen er det her enkelt å se hvor en skal fortsette opp på andre siden. Vi hadde sett det mange ganger mens vi rastet i bunnen av dalen før vi gikk tilbake opp samme vei. En krysser bare bunnen og kan se stien herfra. 

Vi var blitt litt stive i bena pga den raske nedstigningen, og det var tungt å begynne å klatre igjen. Selv om det ikke er så bratt, så er det veldig mange svinger oppover, og det blir tungt i lengden. Vi traff noen få folk, men de fleste som går her går nok kun den korte varianten.

 

På bildet over har vi kommet ca halvveis opp etter første elvedalen. Veien var fin å gå og det var ingen problemer med å finne den, men det ble varmt etterhvert. Vi kan fremdeles skimte litt av det tørre elveleiet og litt av stien på andre siden av dalen. 

  

Nesten oppe på toppen ligger det et hus. Det er litt vanskelig å si om folk bor der fast eller om det kun er en hytte, men det var tydelig aktivitet der i hvert fall. Like ovenfor dette huset går en forbi en brønn - se bildet under.

Vi hadde med hver sin flaske vann, men hadde det ikke vært for denne og en senere brønn, hadde det vært i minste laget for en såpass lang tur. Det er klart at da moriskene anla disse eseltråkkene, så valgte de ruter hvor de kunne finne vann med jevne mellomrom. Vi kom over 2 slike brønner til langs veien, og vi fylte flaskene våre fra en av dem også. Det gikk helt fint. Vi ble ikke syke.

Vel oppe på toppen var stien blitt en grusvei, og vi gikk et stykke mellom mandel- og olivenlunder. 

 

Her oppe var det et storslått utsyn over fjellene som ligger rundt på alle kanter. Det må være fantastisk å gå denne turen tidligere på året - si i slutten av februar når mandelblomstringen er på sitt flotteste.

På flere steder langs ruten sto det skilt som viste hele eller deler av ruten samt høydeprofiler som vist ovenfor. Så også på denne toppen. Det er uklart for meg om dette også ble regnet for et egnet utgangspunkt for å ta hele rundturen.

Her har vi så vidt begynt på nedstigningen fra denne første toppen underveis. Fremdeles mandeltrær på begge sider av stien.

Her har vi begynt nedstigningen til den andre elvedalen. Det er ikke så bratt og ikke vanskelig å gå, men jeg var glad for at vi hadde tatt med staver.

 

Nesten i bunnen av dalen kom det ut en liten kilde. Det var laget et lite kar rundt slik at folk og dyr kunne drikke vann her. Se bildet under. Vi forsøkte ikke å drikke dette vannet.

 

Like etter at vi hadde passert denne kilden (eller bekken), kunne vi se bunnen av dalen (se under). En gruppe spanjoler hadde satt seg i skyggen av fjellet for å raste.

  

 

Bildet under viser et glimt av dalen litt oppover - dvs mot høyre i forhold til bildet over. En kan fremdeles se litt av den hvite sanden i det tørre elveleiet.

På bunnen av denne dalen så vi ikke noen merking av hvor stien fortsatte videre. Vi forsøkte først å gå litt nedover dalen - jeg tror vi ble lurt litt av at det var noen andre som gikk ned dit. Men vi så ingen sti som tok opp mot høyre, så vi snudde og gikk tilbake. Det viste seg at vi måtte forbi gruppen som rastet og gå rundt nabben de satt under før vi skulle klatre opp ovenfor dem. Igjen er stien helt fin.

Legg merke til terrassene som finnes overalt i disse traktene. I disse traktene var det stort sett morisker som bodde, men de siste moriskene ble kastet ut i 1609. Stien går etter hvert over en av disse terrassene.

I det fjerne sees alltid en fjelltopp eller to

På andre siden av det terrasserte området vi så ovenfor, kom vil til en ny brønn. Denne var det derimot ikke mulig å få vann ut av. Kanskje en kunne heise vann med bøtte, men det testet vi ikke.

 

Slike skilt sto det mange steder langs ruten. Jeg er usikker på om det betyr at det herfra gikk an å kjøre til Benimaurell. Men uansett, vi skulle jo gå videre.

 

Den tredje, og siste, dalen er ikke så dyp. Men til gjengjeld var vi på dette tidspunktet blitt ganske trøtte. Men på veien kom vi over disse morsomme steinformasjonene. 

På dette tidspunktet gikk det litt opp og ned, og vi begynte å lure på hvor lang tid det var igjen. Vi hadde gått i ca 5 timer allerede, og det begynte å bli litt lange skygger enkelte steder. Vi hadde ikke lange bukser på, så det ble litt kjølig i skyggene. 

 

Men vi nærmet oss etter hvert den siste toppen som er like ovenfor Benimaurell. Fordi jeg var så trøtt - bena verket - oppmuntret Finn meg med at det vi så ovenfor oss nok var toppen, mens jeg tvilte sterkt på det. Det viste seg at jeg hadde rett! Jeg hadde nemlig en formening om at vi skulle over toppen som vises på bildet under, og det skulle vi.

 

Men her oppefra hadde vi igjen utsikt mot Middelhavet. Deilig. 

 

Avslutningen av turen består av å gi forbi et stort hus som er et hotell, tror jeg, gjennom Benimaurell og tilbake til Fleix. 

 

Vi kom på denne veien fram til en ny opplysningstavle som viser en oversikt over hele den turen vi hadde gått. Merkelig at det ikke står en tilsvarende tavle nede ved Fleix. Bildene vi tok her viser ulike aspekter av denne turen.

Høydeprofil

Distanse og akkumulert distanse

Anslag over tidsbruk og akkumulert tidsbruk for de ulike delene av turen

Navn på de ulike stedene på kartet

Siden vi ikke tok et bilde av selve kartet som sto på oppslagstavlen, har jeg istedenfor lagt inn et bilde fra Wikiloc (ikke fra vår tur) som viser hvor turen går på kartet. Vi ser her tydelig hvordan vi krysser den samme elven, Rio Girona, to ganger. 

De siste bildene er tatt på strekningen tilbake til Fleix hvor bilen sto. De får stå ukommentert.

Det var et slags arrangement i sentrum av Benimaurell

Nydelig eksempel på murlegging

Slik bygger de muren rundt et gammelt frukttre

Praktiske innebygde trappetrinn i murene gjør det lettere å komme opp for å stelle trærne

Her passerer jeg krysset hvor vi startet turen - ned til venstre

Endelig nede til bilen igjen - sliten og kald

En siste kommentar: Etter denne turen som for vår del varte i mellom 6 og 7 timer, delvis fordi vi måtte lete etter riktig sted å gå ned på den andre toppen, hadde vi gangsperr i 3 dager. Dette skyldes selvsagt at formen ikke var helt på topp, men det skyldes også den måten vi valgte å gå på, særlig ned den første nedstigningen. Vi skulle gjøre det unna på kortest mulig tid, og vi hadde jo gått hele strekningen på forhånd, så det var ikke så mye å se på. Husk på: trinnene ble laget for at esler skulle gå på dem. De er relativt lave, men tilsvarende lange. For å slippe å ta to steg på hvert trinn, gikk vi veldig lange skritt - ett ytterst på hvert trinn. Dette er ikke å anbefale. Jeg tror det må være bedre å veksle på hvilken fot en trår ned med. 

God Tur!

Til toppen av La Olta

I midten av januar 2010 gled jeg på en issvull på vei til jobb og fikk jeg et trippelbrudd i ankelen. Det satte en effektiv stopp på turgåing i det neste halve året. I tre måneder hadde jeg ikke lov til å tråkke ned på foten. Bildet under viser min høyre fot like etter at jeg hadde kommet hjem fra sykehuset, dvs. 3 dager etter brudd og operasjon.

Dette kjedelige uhellet betydde at vi ikke kunne reise på fjellet og gå på ski hele den sesongen. Vi var i Altea i påsken og hadde svigermor med. Vi var på tur til Denia og hun og jeg gikk med hver vår stav.Det morsomme var at når vi tre gikk, var Finn i tét, svigermor etter og jeg haltet med til sist. Uvant!

Om høsten hadde jeg kommet meg såpass at vi skulle prøve oss på en tur igjen. Vi bestemte vi oss for at La Olta kunne være en passelig utfordring. La Olta ligger innenfor Calpe. Nedenfra ser den ikke så imponerende ut - ingen skarpe nuter, og på siden som vender mot Calpe ligger husene et godt stykke oppover skråningen. I turbøkene er det beskrevet flere turer på La Olta - både helt til topps og en rundtur.

Som sagt, så gjort. For å komme opp dit, tar en av fra N-332 mot jernbanestasjonen i Calpe - like etter første nedkjøring mot byen. Det er en ganske smal vei som, etter å ha passert jernbanestasjonen, slynger seg oppover mellom bebyggelsen i fjellsiden. Det er egentlig ikke noen steder hvor en kan kjøre feil - så vidt jeg husker.

Vi parkerer ved en campingplass som ligger ganske høyt oppe. Det pleier å være god plass der. Herfra tar en bena fatt. Det er en vei som slynger seg rundt fjellet et godt stykke under toppen. Den er mulig å kjøre på, men det er ikke almen tilgang, for veien er stengt med en kjetting. Under ser en et bilde av veisystemet oppe rundt La Olta, men careteraen - N-332 - nederst. Jeg tror at den store gule markeringen nederst representerer campingplassen.

Som de fleste andre steder hvor en går turer i området er det god merking av ruter.  Skiltene under sto like ovenfor campingplassen. En kan se at det står at det 260 m til campingplassen. Veien vi skal følge går oppover på venstre side av fjellet. Ermitaen (kapellet) som det står skilt til her ligger i den retningen. Ermita Vella betyr det gamle kapellet.

Det første stykket går en på en sti gjennom en liten skog. Men etterpå kommer en ut på veien som går rundt La Olta. Skiltet jeg hadde bilde av over, sto nok langs denne veien. Her kommer en også til bommen som forhindrer at en kan kjøre videre. Bildet under, som viser Calpeklippen er tatt på denne strekningen. Klippen sees hele veien oppover - til en runder fjellet og ser mer mot Benidorm og Altea. Det er fremdeles et par hus langs veien, men så er det slutt. På denne strekningen er det også en vannpost hvor en kan fylle vannflaskene. Vannet kommer fra et vannreservoir rundt svingen. Det smaker svakt av klor, og jeg tror at det er helt trygt å drikke det.

På bildet under har vi kommet opp til vannreservoaret. Jeg står ved siden av det og tar bildet av toppen som er synlig (det er ikke den høyeste toppen på La Olta). Det går an å gå opp på høyre side av reservoaret og på en ganske dårlig merket sti opp. Faktisk forsøkte vi det første gangen vi gikk her, men vi ga opp og returnerte for å fortsatte på veien videre. Men vi har en gang returnert på denne stien.

Etter å ha passert reservoiret er veien nærmest helt flat et godt stykke og det er veldig lett å gå. Veien svinger seg et par ganger bortover, og etter hvert kan se se mot Puig Campana og de andre fjellene innover i landet. En liten strekning går veien også litt nedover før den snur opp igjen. På dette tidspunktet var vi litt urolige for at vi hadde mistet stedet hvor vi skulle ta av fra veien. Vi går også forbi den gamle ermitaen, som egentlig er en ruin.

Men vi kom da omsider til stedet hvor vi skulle ta av. Det er godt merket med skilt. Herfra var det slutt på veien, og stien går ganske bratt oppover.

 

Skiltene viser de ulike rundturene en kan ta med avstander.Cim D'Olta er toppen av fjellet.

Vi klatret oppover, og det gikk overraskende bra - min dårlige fot tatt i betraktning. Hovedproblemet på denne tiden var at foten var litt stiv, og dette problemet økte når en klatret oppover fordi det var vanskelig å bøye foten. Noen steder på vei oppover, men en nesten klatre litt. Bildet under viser Finn på vei opp denne fjellsiden. Calpeklippen sees fremdels i bakgrunnen med Calpe by og den lille saltsjøene innenfor.

På bildet under er vi ferdig med den første bratte oppstigningen. Vi har nå kommet opp på et ganske stort, flatt platå. Herfra kan en gå rundt og se på utsikten i forskjellige retninger. Jeg tror også det må være mulig å gå ned igjen flere steder der oppefra. Under ser vi kammen av Sierra Bernia fra en litt uvant vinkel.

 Hvis en snur seg rundt 180 grader ser en Calpeklippen og videre nordøstover Cap d'Or med Moraira innenfor. Enda lengre bak kan en med litt godvilje tenke seg at en ser Cap Nao. Under skyene i det fjerne ligger Ibiza, men det kan vi vel ikke egentlig se på dette bildet. Avstanden fra fastlandet til Ibiza er ca 10 mil.

 

Noen steder er platået dekket av ganske store stener som jeg synes er ganske dekorative. Det må være en slags kalksten for det er masse hull i dem hvor det mange stedet vokser planter gjennom (se under). Men de gjør det selvsagt vanskeligere å gå mange steder og en må se seg godt for.

 Platået strekker seg utover i en liten forlengelse som strekker seg i sydvestlig retning. Vi gikk helt ut på denne, og herfra var det fin utsikt mot Puig Campana og Sierra Helada. En ser også Altea og Benidorms sky line. På bildet under ser vi - før vi har kommet helt ut på denne utstikkeren, Puig Campana og Leon Dormida (den sovende løven) helt til høyre.

Tilbake i sentrum av platået fortsetter vi innover - i retning Sierra Bernia. Under sees et bilde hvor en ser Puig Campana i det fjerne, mens Sierra Bernias rygg ligger foran.

Den høyeste toppen på La Olta ligger på denne siden. Vi går forbi ruinene av en gammel finca (gård).  På bildet under sees fincaen like før vi kom fram til den. Som alle andre steder i fjellene her er det tydelige spor etter alle murene som de flittige bøndene har bygget.

Inne i gårdsrommet spiste vil lunch. Vi fant et litt skyggefullt sted, for selv om dette var om høsten, så var det fremdeles varmt.Skiltet under tolker jeg til å bety høyden på denne ruinen (Corralet

= innhegning). Vi var altså her på 520 meters høyde.

Men vi kunne jo ikke gi oss med det. Vi måtte opp på toppen. Det var veldig varmt og vi måtte kaste noen av klærne.

I bakgrunnen på bildet over ser vi innover Jalondalen. Toppen har man en fantastisk utsikt i alle retninger. Denne turen bare må anbefales, og den kan gåes av alle.
Tilbaketuren gikk nedover igjen til den gamle finca-ruinen. Deretter kunne en gått samme turen tilbake som vi gikk opp, men vi valgte istedenfor å gå en sti ned mot høyre langs muren. Vi kom ned gjennom en furuskog. Til tider er stien litt bratt og jordete, så den egner seg nok ikke å gå hvis det er vått. Et har steder var vi litt i villrede hvor vi skulle gå, men med litt fumling kom vi oss ned til slutt. Bildet under viser et jordbærtre vi passerte. Akkurat dette bæret så ut som om det vokste rett ut av stammen. Bærene skal være spiselige, men ikke veldig gode.

 

En kommer ned på veien som går rundt La Olta, og følger denne tilbake mot venstre. En kommer etter en stund forbi den gamle ermitaen, dvs. ruinen av den. Her ser en også  Calpeklippen utenfor. Tilbake til bilen ved campingplassen tar det bare noen minutter å kjøre ned igjen til N-332. Herfra kan en kjøre ned i Calpe og spise lunch på en av de mange gode fiskerestaurantene. Alternativt kan en ta et bad på en av strendene. Det er uansett deilig.

 

Vi brukte over 5 timer på denne turen, men den kan gjøres mye raskere enn det. For det første var jeg dårlig til bens og hadde svært dårlig kondisjon. For det andre stopper vi veldig ofte for å ta bilder og studere detaljer - som sommerfugler og blomster. Men når været er fint, kan en jo ikke ha det bedre.